En kollega skrev dette

Imigrasjonsprosessen er avhengig av gode utdanningsløp. Her skriver flinke kollegaer:



http://www.aftenposten.no/meninger/Hindres-innpass-i-arbeidslivet-7113646.html

Debatten 10. januar

Jeg så på debatten om integrering i dag. Fra der jeg jobber, i Voksenopplæringen, kunne mye vært gjort ved å samkjøre norskundervisningen med et målrettet utdanningsløp, altså at norsklæreren forklarer begreper i fagbøkene underveis i et utdanningsløp.

 Det er faktisk slik i Norge at folk uten grunnskole og videregående skole fra hjemlandet sitt, har rett på et tilbud om grunn- eller videregående skole her. Men først må de bestå Norskprøver (slik det er nå) og det er ikke så mange klasser som tibyr utdanning for voksne som har kommet hit.
Retten til utdanning skulle betydd at det ble laget videregående skoleløp hvor norsken var en krykke samtidig med at elever kavet seg gjennom en utdanning og fikk slik et pass til deltakelse og en vanlig betalt jobb.
Det er alt for lite snakk om hvordan å skape muligheter til deltakelse, og mye av bransjen som omkranser integreringsarbeidet er for konservativ og for lite nytenkende.
En ting er sikkert i panelet representert i Debatten i dag, politikere som Siv Jensen, Jonas Gahr Støre og  journalist Jon Hustad de har lite kontakt med systemene for integrering.
Siden det er en lovfestet rett til utdanning, det gir også potensiell mulighet til deltakelse og er god integreringspolitikk, jeg mener at Voksenopplæringen bør ta dette enda mer på alvor, politikere må ta innover seg at det må lages videregående skoletilbud, slik at innvandrere med rett til utdanning også får tilbud om en omsorgsarbeiderutdanning og hvor norsknivået ikke lenger er en barriere, norskkurset ikke lenger er et norskkurs, men at de ressursene settes inn som et verktøy kombinert med omsorgsarbeiderkurset. Nå forklarer norsklæreren begreper i fagbøkene, sammen krongler elver og lærere seg fremover mot en utdanning.

 Jon Hustad snakket mye om at noen grupper har en kultur som gjør at de bidrar. Han mente også at mange folk som kommer bare er en ugiftspost. Han regner selvfølgelig sine skriverier i Aftenposten som svært inntektsgivende for Norge. Han regner seg som bærer av den beste kulturen. Men han representerer journalistisk slurv fordi han aldri befinner seg på noen av de arenaene og gransker kritisk systemene og slik kan bidra til å bedre disse, han hakker rundt på folka, som stort sett den ukritiske journalisten gjør, enten det er å lukke øynene for krig eller kun summe i overflaten at fenomener.
Han snekrer i vei på det velkjente norske huset;  oss og dem, i stedet for å være nyskjerrig på hvordan samfunnet som et maskineri kan skape vekst og muligheter av at så mange kommer inn i hans hus, ja rett inn i stua.

Han gjør en viktig jobb, som Ghar Støre sier, ved at han løfter fram og slik synliggjør, noen holdninger som er tuftet på forestillingen om at Nasjonen Norge kan velge seg en framtid uavhengig av hva som skjer rundt oss. Jeg savner at politikere diskuterer oss og våre systemer for integrering. Arbeiderpartiet diskuterer løsninger på fattigdommen. Mange innvandrere er også fattige. Mange jobber knallhardt. Men bli ved de fattige, Hustad og Jens: følgende kunne vært gjort. Noen av de fattigste i Norge er folk som er langvaring på sosialhjelp (deres barn merker det).
Allikevel må de folka rapportere inn til NAV den eventuelle lille ekstra inntekten de har fått fra f.eks. en dagsjobb. NAV- ansatte jobber og sliter med å kontrollere inntekten til de aller fattigste i Norge, kontrollbyråkratiet vokser.
Hva med heller å la fattige få fiske på jobbmarkedet, uten at de må rapportere inn lønna fra en dagsjobb eller et kortere oppdrag? NAV kan jobbe med å utvikle seg i andre retninger enn kontroll.
Eventuelt kan det lages et vedtak på to år fra NAV, mot at man følger et kurs de dagene man ikke får jobb, men ikke stress så mye med pengene til de aller fattigste!

Ivan Johnsen Høyresiden bør også konfronteres med at deres politikk skaper byråkrati og dårlige tjenester med mange små enheter som instrumentelt rapporterer antall utførte tjenester, rapporter dette inn i et kvasiøkonomisk marked. Disse små enhetene skal slik legitimere seg og sørge for sin avdelings videre drift. Dette skaper unødig arbeid! AP burde si at vi står for at det offentlige har ansvar for en del tjenester, som drift av sykehus og skoler, disse institusjonene trenger ikke under vår politikk, binde opp sin ledelse og enerig i strategier for å legitimere sin drift gjennom rapporteringer som igjen fanges opp av byråkrativet over. Det er farlig når slike institusjoner ledes uten å ledes.

 

Kontakten mellom politikere og der det skjer...

 

Sjekk Tonys innlegg:

http://tonyburner.blogspot.no/2012/10/skolebyraden-i-oslo-torgeir-degaard.html

 

 

Jeg synes Torgeir Ødegaard velger å overstyre rektor, men han burde i stedet ha kontakt med elevene, lærerne, rektorene. Jeg synes det er riktig som elevene sier; hvorfor kan ikke Ødegaard stikke innom skolene og snakke med oss, sjekke litt ut med de som må husere skolelokalene i årevis: snakke med elevene, vaktmesteren, lærerne og rektor, at Ødegaar kan lære litt om forholdene på skolen. Det er også en svært selvgod og utbredt forestilling om alle tings verdinøytralitet. Jeg synes at poenget med at det kan oppstå press om å be, er noe som er viktig å kunne snakke om, men jeg er sikker på at om den godeste Ødegaar ville treffe elevene og snakke med dem, er det en super måte å få elevene og kanskje endog rektor, ja rektor, som vel stort sett utsettes og bindes opp av rapporteringskrav oppover i systemetet, til å føle at de alle er viktige og ikke er til besvær.

ivan

La oss be om ledelse eller er det noe annet vi må se på?

Det er lederdilla i Norge for tiden! Når ting ikke fungerer av tjenester, så ropes det på mer og riktigere ledelse. Det er noe skoleflinkt og kortsynt over dette ropet på pappa!
Ideologi diskuteres i liten grad. Men vi må vel forstå systemer som svikter, ved å se på hvike rammer eller ideologi som gir virksomheter legitimitet. Rapportering oppover av enheters og ikke helheters tall, fremmedgjør delene fra hverandre. Da er det bare papiret som gjelder!

På samling i Volda

Ja, det blir lite skriving her på bloggen. Jeg er i Volda på mastersamlinga i Samfunnsplanlegging og ledelse- dette semesteret er det regional planblegging. Vi jobber med kommunikative prosesser rundt endring og planlegging. Jeg satte meg ned etter dagens forelesning med pølser og potetstappe og svensk tv. Der var det et hårreisende program om hvordan eldre ble behandlet i profittorienterte gamlehjem i Sverige. Det offentlige burde klart utdanne flere som kan jobbe fast i det offentlige, med sikker og god lønn under ordna forhold, for eksempel på et sykehus eller sykehjem derevet uten profittmotiv. Kanskje er kluet å utdanne folk i omsorg no bredspektret, slik at man kan benyttes inne flere sektorer, jobbe i skolen eller i annet omsorgsarbeid i offentlig regi, selv om du var omsorgsarbeider før osv. Altså, trygge og gode ansettelsesforhold, men fleksibilitet i forhold til å kunne bli flyttet på. På denne måten sikres også en viss kunnskapsflyt mellom sektorer, noe elever bare kan dra nytte av, kanskje litt værre for en gammel å få en predikende lærer? Men skulle det blir for mange lærere, ja så må man kunne jobbe i andre tjenester også. Jeg ble rett og slett kvalm av å se måten en del sykehjem var blitt drevet i Sverige, ispedd med skrekkeksempler og gråtende pårørende fra over there. New Public Management er ikke bare et system hvor bestilleren skal rapportere oppover med tallresultater, men NPM åpner for at sentrale funksjoner setter ut til konkurranse, NPM er jo sentral i Oslo Kommune. Det er ikke kommunen som må nedlegges, men endring av styringsprinsipper som NPM. Jeg spør meg om det skaper vold at de plasserer folk som kom ut fra fengsel, folk med stoffproblemer, folk som har kommet hit uten penger og jobb, sammen i hybelhus som er drevet av eiere som tjener store penger på å leie ut små adskilte hybler i disse gullgruvene. Hva betyr det for vold? Jeg så mange eksempler på slik politikk da jeg jobba på Haugerud, det er ti år siden, vet ikke om det er blitt særlig bedre. Fabian Stang burde ta seg en rundtur å sjekke forholdene i sin egen by. Det er kinesisk aften på Rocken i Volda, om noen skulle være i nærheten.

Murcia og Cuba

Jeg var i Murcia sammen med Sigurd, Zeynep og deres datter Emine. Vi bodde hos kusina til Zeynep og hadde en veldig hyggelig uke. Vi var på flere museer og byen er vakker, full av appelsintrær og det var herlig vårlig luft.

Videre fra Murcia reiste jeg til Madrid og videre til Cuba. I Havana bodde jeg hos Fidel og Marlene som driver et Casa Particular. Det er et hus hvor familien gjerne bor og leier ut et par rom til turister. Jeg spiste frokost og middag der og etter et par dager kom Emanuel fra Italia. Han er kommunist, kjemper mot Berlusconi i sine egne gater. Kjemper for et annet Italia. Nå på Cuba og studerer historien og ville møte folket. Vi bodde sentralt i Havana, ganske nedslitt og skitten del av byen, men gata var fylt av hyggelige og åpne folk og huset jeg bodde i var i god stand. Jeg var lenge i Havana, og pakket meg inn i folka jeg bodde hos. Ble med dem rundt i Havana, hilste på vennene deres og så forskjellige steder i byen. Jeg reiste videre sammen med Emanuel til Cienfuegos. Der bodde vi hos igjen i et Casa Particular, drevet av et eldre ektepar. Siste byen jeg dro til var Trinidad. En vakker og snål gammel by full av gamle byggninger og atelierer. Jeg kjøpte flere malereier og et ganske fint et som henger på kjøkkenet. Jeg var et par gager på standa. Det er en ganske fin strand utenfor Havana. Maten var så som så, jeg spiste for det meste hos Fidel og i de andre Casa Particulares jeg bodde.

Først og fremst traff jeg mange veldig hyggelige folk på Cuba. Med meg hjem hadde jeg mange snåle ting. Gode sigarer, shampo laget av plasenta, hudkremer laget av plasenta (jeg venter til jeg får kjæreste og lar henne prøve det først, om hun vil), pasta av papaya, flere blider, blant annte laget av Erik. Det ligger nede i boden fordi det lukter sopp av lærretet. Jeg har jo astma, og frykter alt som dunster våt skau. Bildet er spikret opp som et dyreskinn nede i boden min, og jeg håper at det tørker seg luktfritt framover, nå når sola drar seg gjennom kjellermurene og byr på litt varme i boden. Mange smykker og duker hadde jeg også. I Trinidad lager folk fine duker og smykker. Erik og broren er begge malere og tok oss med rundt i byen, men innviterte også hjem til å se på kunstbøker. Folk har det ganske tøft på Cuba. Frukten er herlig, og Obama går glipp av deilig Papaya om morgenen. Helt vanvittig god, for langt å sende til Europa.

Tilbake i Norge jobber jeg litt forskjellige steder som lærer, og begynner snart eksamensoppkjøringa, siste del av årsenheten i nordisk. Hører en kveld på debatt om kommunen på TV. Lurer på hvorfor gamle trauste Martin Kolberg ikke tar spørsmålet om hvem man vil ha på plass i den kommunale administrasjonen. Det er et sentralt bakenforliggende spørsmål både i Adeccosaken og i diskusjonen rundt kommunaldrift. Vil vi ha ledere i kommunen som er fagpersoner med et engasjemet og en interesse i å bygge gode velferdstjenester, eller vil vi, som i oslo, ha store og stadig voksende innkjøps og slagsbyråkratier, ledere som er gode på kjøp og salg, uten falig kompetanse.