Dette bildet er fra Lohneområdet. Her er det mye ørret.
Den brede Fedafjorden. Litt lenger inn vokste min bestemor Inga opp.
Her i Fedafjorden hvor elva renner ut mot sjøen vokste altså bestemoren min opp. Vi følger elva utover med båten til Finn. Fjorden var full av makrell, men vi fikk også en del sei, og en fjesing eller pettermann som de kaller den. Han tyskern som ble stukket av en slik i sommer, måtte holde fingern i varmt vann, slik drives giften ut. Det er et stort smelteverk der ute i brytningen mellom elv og sjø. En del av makrellen filiteres, og skal i denne uka agne opp en line. Da fiskes det etter bånnfisk. Big fish.
Finn har alltid med masse digg på sjøen. Cola, Twist, rudstykker og diverse pålegg. Vi pleier å skjære kraftig stykker av påleggene, og fyller opp til det taket som ikke er, med mayones.
Jeg er skeptisk til en dreining bort fra et kollektivt fokus på helsepolitikk, til en overfokusering på individets eget ansvar for egen helse, og derigjennom lett egen skyld for sykdom. Det er jo liksom bare selv å shoppe det rette på samfunnets uendelige store supermarked. Lett blir det da at de få feite får beskjed om å sjerpe seg, da de jo også er et irriterende speilbidet på dette velfyldte matfatet av alle verdens herligheter. Jo, jeg frykter en helsepolitikk som går i moraliserende retning. Hvor det kritiskkollektive gangsynet mistes. Så i så måte ser jeg fram til Michael Moores alltid så karrikerende dokumentarer, denne gang om helsevesenet.
Small fish ( de to ørretbidelene)
I elvene på Lohne er det masse ørret. Det biter vanvittig godt, og mens Emil jogga, smøg jeg meg ned mot strykene og den smale hoggormsvarte elva. Der i overgangen fra bekkestryk til bredere elv beit ørreten godt denne morgenen. Det gir også tid til å tenke når man står å kaster med mepsen.
