ivans hjørne

På samling i Volda

2011-11-10T09:08:00.000-08:00

Ja, det blir lite skriving her på bloggen. Jeg er i Volda på mastersamlinga i Samfunnsplanlegging og ledelse- dette semesteret er det regional planblegging. Vi jobber med kommunikative prosesser rundt endring og planlegging. Jeg satte meg ned etter dagens forelesning med pølser og potetstappe og svensk tv. Der var det et hårreisende program om hvordan eldre ble behandlet i profittorienterte gamlehjem i Sverige. Det offentlige burde klart utdanne flere som kan jobbe fast i det offentlige, med sikker og god lønn under ordna forhold, for eksempel på et sykehus eller sykehjem derevet uten profittmotiv. Kanskje er kluet å utdanne folk i omsorg no bredspektret, slik at man kan benyttes inne flere sektorer, jobbe i skolen eller i annet omsorgsarbeid i offentlig regi, selv om du var omsorgsarbeider før osv. Altså, trygge og gode ansettelsesforhold, men fleksibilitet i forhold til å kunne bli flyttet på. På denne måten sikres også en viss kunnskapsflyt mellom sektorer, noe elever bare kan dra nytte av, kanskje litt værre for en gammel å få en predikende lærer? Men skulle det blir for mange lærere, ja så må man kunne jobbe i andre tjenester også. Jeg ble rett og slett kvalm av å se måten en del sykehjem var blitt drevet i Sverige, ispedd med skrekkeksempler og gråtende pårørende fra over there. New Public Management er ikke bare et system hvor bestilleren skal rapportere oppover med tallresultater, men NPM åpner for at sentrale funksjoner setter ut til konkurranse, NPM er jo sentral i Oslo Kommune. Det er ikke kommunen som må nedlegges, men endring av styringsprinsipper som NPM. Jeg spør meg om det skaper vold at de plasserer folk som kom ut fra fengsel, folk med stoffproblemer, folk som har kommet hit uten penger og jobb, sammen i hybelhus som er drevet av eiere som tjener store penger på å leie ut små adskilte hybler i disse gullgruvene. Hva betyr det for vold? Jeg så mange eksempler på slik politikk da jeg jobba på Haugerud, det er ti år siden, vet ikke om det er blitt særlig bedre. Fabian Stang burde ta seg en rundtur å sjekke forholdene i sin egen by. Det er kinesisk aften på Rocken i Volda, om noen skulle være i nærheten.

Murcia og Cuba

2011-02-03T14:22:00.000-08:00

Jeg var i Murcia sammen med Sigurd, Zeynep og deres datter Emine. Vi bodde hos kusina til Zeynep og hadde en veldig hyggelig uke. Vi var på flere museer og byen er vakker, full av appelsintrær og det var herlig vårlig luft.

Videre fra Murcia reiste jeg til Madrid og videre til Cuba. I Havana bodde jeg hos Fidel og Marlene som driver et Casa Particular. Det er et hus hvor familien gjerne bor og leier ut et par rom til turister. Jeg spiste frokost og middag der og etter et par dager kom Emanuel fra Italia. Han er kommunist, kjemper mot Berlusconi i sine egne gater. Kjemper for et annet Italia. Nå på Cuba og studerer historien og ville møte folket. Vi bodde sentralt i Havana, ganske nedslitt og skitten del av byen, men gata var fylt av hyggelige og åpne folk og huset jeg bodde i var i god stand. Jeg var lenge i Havana, og pakket meg inn i folka jeg bodde hos. Ble med dem rundt i Havana, hilste på vennene deres og så forskjellige steder i byen. Jeg reiste videre sammen med Emanuel til Cienfuegos. Der bodde vi hos igjen i et Casa Particular, drevet av et eldre ektepar. Siste byen jeg dro til var Trinidad. En vakker og snål gammel by full av gamle byggninger og atelierer. Jeg kjøpte flere malereier og et ganske fint et som henger på kjøkkenet. Jeg var et par gager på standa. Det er en ganske fin strand utenfor Havana. Maten var så som så, jeg spiste for det meste hos Fidel og i de andre Casa Particulares jeg bodde.

Først og fremst traff jeg mange veldig hyggelige folk på Cuba. Med meg hjem hadde jeg mange snåle ting. Gode sigarer, shampo laget av plasenta, hudkremer laget av plasenta (jeg venter til jeg får kjæreste og lar henne prøve det først, om hun vil), pasta av papaya, flere blider, blant annte laget av Erik. Det ligger nede i boden fordi det lukter sopp av lærretet. Jeg har jo astma, og frykter alt som dunster våt skau. Bildet er spikret opp som et dyreskinn nede i boden min, og jeg håper at det tørker seg luktfritt framover, nå når sola drar seg gjennom kjellermurene og byr på litt varme i boden. Mange smykker og duker hadde jeg også. I Trinidad lager folk fine duker og smykker. Erik og broren er begge malere og tok oss med rundt i byen, men innviterte også hjem til å se på kunstbøker. Folk har det ganske tøft på Cuba. Frukten er herlig, og Obama går glipp av deilig Papaya om morgenen. Helt vanvittig god, for langt å sende til Europa.

Tilbake i Norge jobber jeg litt forskjellige steder som lærer, og begynner snart eksamensoppkjøringa, siste del av årsenheten i nordisk. Hører en kveld på debatt om kommunen på TV. Lurer på hvorfor gamle trauste Martin Kolberg ikke tar spørsmålet om hvem man vil ha på plass i den kommunale administrasjonen. Det er et sentralt bakenforliggende spørsmål både i Adeccosaken og i diskusjonen rundt kommunaldrift. Vil vi ha ledere i kommunen som er fagpersoner med et engasjemet og en interesse i å bygge gode velferdstjenester, eller vil vi, som i oslo, ha store og stadig voksende innkjøps og slagsbyråkratier, ledere som er gode på kjøp og salg, uten falig kompetanse.

Helgehilsen

2010-11-12T08:20:00.000-08:00

Jeg måtte ta et bilde av middag jeg lagde også. Fisken er merluza, den er ganske lik torsk, men ikke så god. Men jeg har ikke glemt kokekunstene her nede, selv om en restaurantmiddag koster 7 euro.

Hei!

Jeg er fortsatt i Torrevieja. Det er ganske varmt om dagene, og jeg har svømt i sjøen i dag. Ellers går tiden med til å lese og forberede meg til eksamen i nordisk, hjemme-eksamen, som jeg har i en uke, fra 17. november. Det er greit!

Jeg har tatt grønt kort i golf hos Jan Skoglud http://www.paltto-golf.com/no/index.php han var tidligere gift med kusina mi, Veslemøy, og han er en meget flink golflærer. Her er det få turister, og det er liksom litt skrapa for penger. De som jobber i restaurantene rydder av ett glass av gangen, tørker bordet to ganger og holder kåken i gang, er travle, om sjefen kommer. Det gjelder uansett å ta vare på de kundene som fortsatt kommer. Snart er det igjen mange folk som kommer til Torrevieja, til våren i april. Nå er det en rastløs, kanskje syntetisk puls her, biler som suser rundt med høy musikk, men ingen som hører det, ingen på fortauene, pressa kvinner som må tjene penger på sexsalg i barer, restauranter som er havtomme.

Allikevel er det et visst liv her, blant annet fordi det er så mange gamle fra Spania. De går gjerne ut og tar et glass og en tapas, ser Real Madrid banke et annet spansk lag, danser på bar, 80 år og rank!

Det er en del folk på strendene, igjen pensjonister, fra Madrid og blant annet fra nordiske land. Der henger vi over campingstolene og snakker, mennene med hverandre, vennlige, koketterende, liksom litt for hyggelige mot hverandre, man har nådd et vennelig fristed der ikke konkurransen lenger er. Store menn lar ordene stryke den andre oppetter ryggen, det minner om smisk, sola og bølgene rammer det hele inn; "kommer du i morgen også?"

Jeg går litt på norskeklubben og synes det er hyggelig å treffe landsmenn her nede.

Finanskrisa er alvorlig i Spania, og samholdet blir viktig for dem. Her gjeder nok mer at samhold gjør sterk. På barene og cafeene treffes folk, over et glass og litt tapas, mange som har leilighet her flytter til slekta, leier ut kåken sin og får slik litt mere penger. Boligprisene har sunket mye den siste tiden og det er mange leiligheter til salgs eller til utleie her. Her kan man få kjøpt en fin 3-roms leilighet for 800 000 kroner, tror jeg da. Jeg leier at et svensk firma som heter Mas Amigos, og det er en svenske som eier leiligheten. Den er ok, men ganske enkel. I dag var det marked i byen, det er et kjempestort marked hver fredag. Det er hyggelig og mye bra mat og mange ting fra Marocco. Det er vakre farger og jeg legger ved noen bider derfra. Jeg opplever spanjolene som veldig hyggelige.

Jeg sender hjemover tanker og gleder meg til å gå på ski til vinteren, om noen er med?

Hilsen ivan

framme i Torrevieja

2010-09-12T04:15:00.000-07:00

Jeg er nå i Torrevieja, en spansk by sør for Alicante. Det er vakre strender her og hyggelige folk. Jeg synes at sjøen virker ganske ren og ok og det er veldig varmt. Jeg har fått leid meg en hyggelig liten leilighet midt i byen. Det er jo ikke en stor og spennede by som Berlin, men det er mange spisesteder og hyggelige utesteder. Det er steder fra så mange nasjoner og det er billig her.

Men jeg skal fortelle litt om kurset i Tysland:
Jeg er nå ferdig med Action Theatre kurset i Berlin. Jeg likte meg godt i byen og spiste godt. Sprøstekt and , spredd i en vifteform over ferske grønnsaker i sur-søt saus med kritthvit ris, varm ris, veldig godt! Det gled raskt ned som måltider spist alene ofte gjør, ingen ord eller spørsmål som skaper pauser i luftbroa mellom meg og anda. Det kosta 6-7 euro, altså ca 55 kr, Berlin er billig og god. Tyskerne kan mat!

Det er en nærmest post-prigersk åpenhet i Berlin. Slik at når den snåle mannen med den digre pratesalige papegøya glir forbi cafebordene i Bergmannstrasse, gjøres det ikke en borgelig øyenbrynheving ellers sendes et ironisk øyeglimt, nei da, det tygges videre og alt bakes inn i et stort VI. Jeg fikk også e-poster fra folk på kurset og deres venner med invitasjoner til grilling osv. Alt sprettes liksom opp, med oppfordring til å ta med alle på grillinga, elskere, x-elskere, fiender og venner.

Det var spennede å møte mange tyskere som jobba så hardt på kurset. Det var og et par kvinner fra USA der. Engasjerte og seriøse. Jeg synes Sten Rudstom er en flink lærer. Vi gjorde mange øvelser som er knyttet til lyd, språk og bevelgelse i samhandling med andre. Det er kursing i improvisjajon, og mange på kurset jobber med dans, forestillinger og impro- teater. Det var og en del folk som driver med forskjellige typer alternative behandlingsmetoder.

Det som er artig og fungerer for meg er å tørre å gi følelser en lyd og et uttrykk, og det å gjøre mange av de gøyale øvelsene sammen med andre. Det var så mye flotte folk på kurset.
Det jeg ikke liker så godt var den litt for alternative vinklingen. Jg synes Action Theater burde kommersialiseres, slik at i stedet for at et fotball-lag resier på helgeturer og skyter på hverandre med paintball for ti-tusner av kroner, kunne de tatt et kurs med Sten og lært noe om samhandling og bruk av rom og det å skape mønstre sammen. En av øvelsene jeg liker veldig godt heter: stå, gå eller løp. Vi lytter til hverandre og har disse tre mulige bevegelsesmønstrene og det danner seg kanskje noen. Det er spennende, og den øvelsen finnes også i flere varianter, hvor man også kan bruke lyd i tilleg til å stå, gå eller løpe. ARTIG!

Jeg likte ikke at vi gikk rundt barbeint på matter som var umulige å vaske, som bare ble støvsugd. Mange øvelsene er på flere nivåer, altså man ligger en del på gulvet, i et godt opptråkket miljø, for å si det på den måten. Siste kvelden hadde vi en forestilling og det var veldig utfordrende for meg.

Slik sett er det nå deilig å være i et spansk rolig skinke- oliven og bademiljø. Det er lange sandstrender her og det er veldig godt og varmt. Dessverre var jeg syk da jeg kom hit. Jeg hadde bestilt en leilighet som hadde noe galt med luftinga, den var rett og slett hermetisert og fuktig, slik at jeg ble skikkelig astmadårlig og har vært to ganger hos legen. Det er flinke leger her og gratis. Nå får jeg heldigvis lest og konsentrert meg.

Hilsen ivan

Karl- Marx-Strase Berlin

2010-08-09T10:44:00.000-07:00

I dag var jeg å handlet her. På kurset er det hyggelige folk fra Tyskland, men også fra andre land. De er blant annet opptatt av menneskerettigheter på tvers av landegrenser. Det er krefter i Tyskland som vil bekjempe fattigdommen og sikere at alle er innenfor et vi. Kan det lages modeller som sikrer alle mennesker en del av inntektene naturen gir oss. Hva sier du til den Jonas?
Tyskerne er veldig gode med mat. Jeg synes det er veldig mye godt å spise her.

2010-08-09T10:41:00.000-07:00

Bilder fra Berlin

2010-08-09T10:34:00.000-07:00

I Berlin

2010-08-01T14:01:00.000-07:00

Jeg har kommet meg inn i leiligheten til Kjetil. Det er en fin, liten 3-romsleilighet nær Alexanderplatz. Solide gårder her. Mye plass mellom dem. Noen fine trær i bakgården. Du går forbi Karl-Marx- Alle, videre Otto Braunstasse, så er Barnimstrasse en sidegate.
I dag fikk jeg meg en tur til Kottbusser tor i Kreuzberg. Det er så mange hyggelige plasser å være ute.
Jeg fant stedet Action Theatrekurset skal være, og senere så jeg en improforestilling med av en gruppe som jobber med Sten Rudstrom http://www.stenrudstrom.com/bio.html. De bød på seg selv og det var spennede å være der. Han skadd i et bein og satt en del. De brukte noe språk, mye lyd, rytme og de forholdt seg til hverandre og skapte noe sammen. Startet alene, men etter hvert kom gruppa tettere og spilte sammen. Det var preget av en behagelig sommerletthet og humor.

Berlin er rom og varm. Det er godt og varmt. Det er deilig å være her. Jeg savner dog et kaldt fjellvann eller en dukk i Sognsvann, helst kanskje sjøens friskhet. Etter improforestillingen fikk jeg sitte på hjem med en fyr og han fortalte at det er noen fine utendørsbad her. I morgen starter på sett og vis høsten. Det blir morro med kurs javel, men jeg må også lese nordisk.
Et lite dikt
Stadig er noen gjester, mens andre eiendom fester. Folk drar hit og dit.
forventede gjesterolle, Du skaper mye slit.

Over og ut fra Tyskland. Neue Deutslandt.

Action Theare i Berlin

2010-07-11T04:27:00.000-07:00

Ute siler regnet, en tidløs strøm av kjent trygg melankolsk lyd, jeg har permisjon ett år fra Skullerud. Jeg skal lese ferdig nordisk, levere oppgaver over nett.
31. juli reiser jeg til Berlin. Der skal jeg gå et action theatre kurs i en måned. Fra september drar jeg videre til Torrevieja i Spania. Der har jeg leid en kåk av en norsk fyr. Den ligger nær Los Loco stranden. Håper blant annet å få lest, skrevet og svømt.

Norske gutter i Somalia

2010-03-29T06:18:00.000-07:00

http://sbromark.blogspot.com/2009/10/sjrvere-og-andre-rvere.html

Fredag

2010-03-20T00:17:00.000-07:00

I Sandefjord på besøk hos Artur. Her er Artur med langpanna.
Min gamle studievenn.

I går var på middag hos en irakisk familie i går. De fortalte om hvor forferdelig det er i Irak etter krigen og kaoset den skapte. De fortalte om familemedlemmer som var skadd eller drept. Jeg har nå her i kåken min besøk av Artur. Det er hyggelig.
Jeg gleder meg til å gå på ski på søndag. Selv om snøen nå ligger som er såret dyr, ikke helt hvit, sammentrukket og på vei bort. Jeg liker snø, sikkert fordi jeg vokste opp på landet og var mye på ski.

Godt Nytt År!

2010-01-22T06:37:00.000-08:00

Hei,

jeg har det ok. Jeg har søkt stipend for neste år. Mest av alt har jeg følt at jeg trenger og ønsker å ta permisjon en periode. Men jeg er litt usikker på det også, men i så fall kanskje fra høsten. Jeg håper at vi kan få flere praksisplasser til elver på Skullerud. Jeg jobber med saken.

Jeg har fått gått en del på ski allerede. Jeg savner å gå på et kurs, å male eller spille teater, eller at jeg sammen med noen andre, kan lage noe morsomt. Få folk til å le, hehe.

Så er et nytt tiår i gang. Ferdig med et heavy tiår med krig.

Jeg håper sånn at vi går mot fredligere tider, men jeg frykter det motsatte. Jeg er redd at polariseringen mellom de som kjemper mot og vesten får flere aktive på begge sider. En kamp mellom krefter på forskjellige stadier, rik og fattig, mellom (ikke samlet) tradisjon og på den andre siden bevegende, militær, journalistisk makt, men også en side som kan forandre kurs gjennom ordets krutt. På den siden som kjemper mot, er struktur og økonomisk inkludering stikkord.

Men det er en frykt jeg har, en følelse, men den stemmer ikke, den må ikke det!

Den er like vag som den følelsen de voksne har, de som går rundt med lutende skritt og dommedagsstemmer i topplokket. Sorry munk, kinserne vil også ha bil og kjøleskap! Men gjerne miljøvennlig. I det hele tatt synes jeg det er litt patetisk når man snakker om Kina som et land, så mange som de er!

Kampen mot fattigdom og forståelesen av behovet for en jevnere fordeling, er den viktigste kampen for vår klode. Teknologi, matematikk, kritisk tenkning og virkelig ytringsfrihet!

Jeg håper ikke at de sterke kreftene forent mot oppvarming, kommer til å hindre fattige land i å kunne utvikle seg.

Heller at vesten forstår at brutalitet og vold skaper mer vold. Våpenproduksjon har vært en fantastisk innbringende industri de siste tiårene, men kun for firmaene som tjener penger på det.

Men det er noe som opptar meg. Det er at det ligger en motstand mot å snakke om de problemer folk har med å betale, problemer fordi de ikke har spenn.

Det ligger en type pietisme i å ikke ville snakke om penger, og da blir det fritt fram for hauker å kreve og kreve, ete hjertet ut av folk.

Det er noe selvgodt, eller i hvert fall ufullstending, i vår hyllest av ytringsfriheten, samtidig med at man godtar at folk som ikke har råd til husleia, kastes på dør. Kanskje er det ikke bare en handling, men rett og slett en type ytring, det gårtkvalte gulpet, i det hodet treffer asfalten utenfor.

Er det bare skrift og tegninger som faller inn under ytringsfriheten, eller er en ytring også annen handling? Gulp!
I stedet for struktur, snakkes det om indre, individuelle moralske forandringer i individet. Disse halvblinde fokuseringene finnes blant annet innen barnevern, helsesektor og undervisning.

Denne Jørgen Skavlan har irritert meg veldig med sine uttalelser om at det ikke finnes slitere i samfunnet. Jørgen, hva med folk som er omsorgsarbeidere, bussjåfører? Ville høyere lønn, kanskje en femtedel av det du tjener, ville kunne hjelpe på sykefraværet?

Jeg tjener ok og har dessuten litt ekstrajobbing ved siden av lærerjobben. Jeg er jo også en legesønn, dog skavankert fordi jeg vokste opp på landet strebende med å komme inn, smelte sammen og bli en del av, om ikke skog og vann, det ble jeg i høy grad, proff som jeg er på ski, men ikke helt en del av de andre. Det er Mange som har det litt slik da, tenk på alle prestebarna rundt forbi!

Men pengestrømmen er også noe begrenset fordi vi er seks søsken. Jeg følte meg ofte litt fattig som barn, men det var kanskje i mangel på centimeter, stutt som jeg var, plass på laget manglet, og det var litt mangel på nok fysisk kontakt med andre der. Men det var også mye kult gutteliv med ski og fisking. Jeg har fortsatt kontakt med en del der, og savner å treffe Bent-Ove!

Ellers har jeg kost meg i jula, blant annet med en tur til Sharm el Sheik sammen med Kai, nå før jul. Jeg legger ut bilder neste gang jeg er inn på bloggen.

Havet var så frodig av allverdens vakre og fargerike fisk. Det var helt utrolig å svømme i det. Liggende på overflaten, seende ned på en strøm, et biologisk teppe av levende små fargeenheter, under dem dykkere, de modige med surstofftank på ryggen, jeg er litt redd for å ta et slikt kurs.

Små rastløse svømmeturer utenfor koralkanten, så dypt ned. Det var en mann som sa han hadde sett en hvalhai. Det var vild og krevende sjø, noe annet enn de litt store, turistifiserte shoppingområdene på land, på land. Deilige varme land.

Vannet var varmt og det var så bra å få sol og varme. Jeg fikk svømt og trent en del. Morgenen skrev jeg på en hjemmeoppgave i nordisk. Det gikk ok. Jeg fikk B. Kai har tidligere hjulpet meg med fonetikken. Han er proff.
Vi tok en flytur inn til Kairo. Buss derfra, og etterhvert, som et dykk ned i noe grovt, mytisk, og en voldsom historie, så vi pyramidene. Nærmest dryppende av bloooood!
Det var fint, og det er et fantastisk historisk musseeum i Kairo. Å kjøre buss er nok vel langt, men flyturen var guffen.

Jeg må løpe til bokhandleren nå, slik at jeg får kjøpt en bok jeg mangler. Pcen min har konka ut, så jeg har levert den til reperasjon.
Hilsen ivan

jeg var på diskrimineringsseminar

2009-11-08T09:04:00.000-08:00

Hei, igjen!

Nå er jeg igang med jobben som hovedverneombud. Jeg samarbeider med fire andre avdelingsverneombud.
Skolen, også med sin avd. på Holmlia, er en stor skole med 1000 elever og 110 ansatte.

Vi har altså norskavdelinger, avd. for hørselshemmede, spesialavdelinger for blant annet folk som har hatt slag, folk som har psykiske lidelser, og folk som har psykisk utviklingshemming. STO- avdelinger kalles det.

I helgen var et par elever fra Skullerud og jeg på Holocaustsenteret. Alexa, søstra mi, jobber jo der og hun inviterte oss til et seminar.

Temaet var blant annet å finne ut av om det finnes et felles kampgrunnlag/samlingspunkt mellom alle særforbundene som jobber mot diskriminering.

Tilstede var blant annet organisasjoner som representerer funksjonshemmede, representant fra psykisk funksjonshemming, Stopp diskrimineringen, Ronald Craig som jobber i likestillings-og diskrimineringsombudet, Dag Øystein Ensjø som er leder av menneskerettsalliansen, antirassistisk senter var der, m.fl.
Noen holdt innlegg før lunsj, noen satt i salen og noen var representert etter lunsj ved et panelbord.

Det var interessant med innlegg fra blant annet Monica Wegling, medieforsker Elisabeth Eide ved kulturell kompleksitet, historiker Haave om steriliseringspolitikk og omsorgspolitikk, Espen Ester Pirelli Benestad som jo er opptatt av individets opprør og rett til å være seg selv.

Wegling ironiserte over hvordan alle foreninger som jobber mot diskriminering også er fanget inn av en intern konkurranse om både økonomiske midler og om sympati for sin sak.

Vi fikk høre funksjonshemmedes sinne over stengsler i forhold til blat annet jobb og fritid.

Etter å ha bearbeidet alle inntrykkene etter seminaret, og hørt Alexas fine oppsummering, med blant annet oppfordring til samarbeid, men også til å holde fokus på viktige saker, så tenker jeg at det ligger en spennede utfordring i å tenke nettopp mer på det seminaret ønsket oss å reflektere over.

Er det grunnlag for felles kamp mot diskriminering?

Svaret er ja! Jo mer mangfoldig et samfunn blir, jo mer offentlige kreves det også at vi blir.
I den forstand at det er først når mangfoldet (folk i alle våre variasjoner og snålheter) trives, og er synlig for eksempel i jobb og fritid i vårt samfunn,
at mangfoldet er et mangfold.

Slik sett er regjeringas innsats for de fattigste i Norge laber. Hva er felles for mange av disse folka, jo de går langvarig på sosialhjelp. De møter NAVs krav om moralsk skjerping. Men hvis f.eks. man ønsker å gå på dagsen å fiske etter en kortvarig jobb, på chipsfabrikk eller noe, man kan klare det selv om man for eksempel bruker heroin, eller ikke får eller kan stå i en fast jobb, ja så trekkes penga fra den ørlille sosialhjelpen. Takk og amen!

Allikevel og tilbake til seminaret, med mer synlig mangfold, forståelsen og kamp for samme rom:
Mon tro om ikke dette også skaper, sakte, men sikkert den tryggheten som gjør at diskriminering og mobbing etter hvert byttes ut med en forståelse av hvem vi vi er.

Hilsen Hovedverneombudet

Hjem fra La Napoule til gamlelandet

2009-09-18T00:37:00.000-07:00

I dag er det fredag 18. september og jeg drar hjem. Jeg har blitt verneombud på Skullerud, og det er en del ting vi må videreutvikle der. Jeg skal fortsette med en ny klasse.

Det har stort sett vært supert vær, med det regnet voldsomt en kveld. Begge bildene er tatt fra verandaen til Karis leilighet.
Jeg har svømt mye, men jeg har også fått meg et par turer til Nice og Cannes. Jeg er ganske flink til å få kontakt med de innfødte her, og har lært litt fransk. Blant annet ble jeg kjent med Danny, en 55 år gammel fransklærer. Hun var hyggelig og viste meg Antibe. Hun vil gjerne gi norske franskkurs om man er på disse trankter. Da kan jeg videreformidle hennes telefonnummer.
Jeg er jo av den oppfattnig at innen språkinnlæringsteori har kontakten med de innfødte vært underkommunsert, og spesialiseringen og med den ofte segregering, vært lagt for mye vekt på. Jeg mener at samarbeidet med bedrifter også burde ligge til skolene å gjøre fristende.

Klart man skal være proff når man underviser utlendiger norsk, men noen av de viktigste grepene er strukturelle. Det er ikke riktig og etter intensjonen at mange elever som er på introduksjonsprogram for flyktninger ikke får skikkelig praksisplasser. De følger strukturen 3- dagers kurs på Skullerud, og de skal ha to dager praksis, noe de ofte ikke får. Oslo kommune har Norskprøver som mål for opplæringen, men øverste nivå, Norskprøve 3 er vanskelig for elever som har liten skolebakgrunn. De blir gående for lenge på vanlig norskkurs. Flere bør starte i yrkesrettede kurs raskt. Den gruppa som skal ta videregående skole eller høyere utdanning, trenger lærere som jobber innen det paradigmet. Det er en god del HMS-relaterte saker for både ansatte og deltakere på kurs som kommer seilende inn sammen med vinteren. Jeg håper at jeg kan videreformidle noen av disse.
de beste hilsner fra ivan

Hilsen fra La Napoule i Frankrike

2009-09-07T13:35:00.000-07:00

Jeg har litt ferie å ta igjen. Jeg er i landsbyen la Napoule, leier leilighet av Kari, moren til Kjetil, han er en kamerat av meg.
Det er nydelig her, veldig varmt og fint å bade. Noen fine små strender, rosèvin i glasset og spist noen kjempereker til middag. Veit at det er en streng der inne som skal ut, men fikk ikke helt teken på å rense de. Valgte more off, than less off, i avskrellingsprosessen. Nå lurer jeg meg unna litt tunge nettleksjoner i nordisk, inspirert etter av en av mine mange lufteturer ut på verandaen.

I dag var jeg på stranda, har rukket å bli litt solbrent. Deilig å svømme, men vannet er kjølig nå et par dager, for så og bli varmere igjen. Det har med strøm og bølger å gjøre. Men du ligger på stranda pakket inn i varme, klar blå himmel og bølgesus iblandet stort sett franske stemmer.

På kveldene leser jeg altså en bit av første delen nordisk nettstudie. Språkets struktur og mønstre. Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å ta av det, men behovet er der...

Ute er en stor veranda og utsikt ut over grønne topper av bladtrær, en liten elv som finner veien ned mot havet, en grønn park. Lys fra suksess der borte i Cannes eller er det Nice? Fyrverkeri!

Det slår meg til stadighet hvor suksessfulle vi mennesker er. Med suksessen følger spesialiseringer og industrier. Disse løper igjen løpsk i sine egne baner hvor ting som en gang var avslappet vitenskap, nyskjerrig og spirende grundervirksomhet, eventyrlyst, en ide, vokser seg så til noe eget, sterkt, som nå ser seg selv og oss med andre øyne, et nytt blikk. Men er det vitenskapens blikk nå?

Jeg vet? at noe av miljøbekymringene og domedagspofetiene også har vost seg stor av håpløsheten av en urettferdig verden, frustrasjonen over rikdommen som allikevel segregeres inn i de tusen bransjer...
Slik ser vi paralelt, med den deilige suksessen, noe utrygt, stygt. Noe annet...

Det slo meg da jeg gikk nede ved valgbodene, til og med fikk jeg noen ord med Jonas, at alle representaner der nede sa: miljø, miljø! Men det lå noe bløtt og lite handlekraftig ordene der nede.
Er det for stort å snakke om lik fordeling av penger fra naturens ressurser?

Blir det kun miljøvern snakk, uten at det kobles opp mot det faktum at mange folk falktisk ikke har fått særlig ut av det naturen borger for, er det ikke bra.

Ivan og jeg hørte Eva Jolie fortelle om hvordan råvareressursene suges ut av landene, selskaper som kjøper seg sitt private lille driftsområde, og suger ut, for så og være registrert i et skatteparadis. Hun var flink Eva Jolie.
Kall det demokrati, kall det rettferdighet eller kall det kommunisme, men etter eller annet må komme etter de tusen industriers dage...

Et dikt og en tanke:

Min frykt for umenneskeligheten
gjør meg selv umenneskelig, eller noe sånt, huff, hvor ble det av gamle gode ivan?

Trengs alle steiner være på plass?Slik som de lærde sier.
Eller kan grunnmuren være råtten og skral?
Så lenge byggets videre plan er åpen og frisk.
Kanskje frykter vi nettopp det, at det uoppnåelige, umulige, utenkelige skal skje?
Fordi det betyr, at vi er mennersker og ikke dyr...

Hilsner fra grønne la Napoule
ivan

augusthilsen

2009-08-14T14:25:00.000-07:00

Jeg har nesten lagt parketten ferdig i leiligheten min, og jeg er fortsatt løftet av change, som det jo er mange andre steder.
Fotsatt litt jobb igjen!

Ellers hadde jeg en uke med sol i Tyrkia sammen med Ivan (en kammerat av meg) og Thale (min kusine, gift med Ivan) og deres familie og venner i Marmaris. Det var kjempehyggelig!

Det var fint der, billig, bra mat og deilig nede ved sjøen. Folka som drifter turistnæringen er stort sett kurdere. De er søkende og fortalte litt om livet sitt.

Nå er jeg igang med jobb på Skullerud. Jeg hadde sommerundervisning tidligere på dagene, på kveldene klikket jeg sammen en meget hard og motvillig parkett. Temmet og vakker nå, brer seg utover som et mønstret vann, ikke mer en et tjern. Men jeg bor jo her alene og trives, selv om alene ikke er helt videreutviklene.

Vi har hatt noen plandager på jobb, med en psykolog i auditoriet i dag. Lett koserende om konflikter på jobb, og argumeterende for at alle har sine oplevelser av hvordan ting er, og at sykemeldinger, verneombud og andre kollektive løsninger brukes som maktmidler i konflikter.

Det hele var temmelig boring og lite rettet mot hva vi som arbeidsplass kan få til sammen. Som dere vet, burde vi som språkskole skaffe flere åpninger inn i eksisterende strukturer, slik at folk kommer inn, kanskje brukt dagen til å finne fart, og ikke hørt på en Nesliknede softpsykolog.

Jeg ville bare gi lyd fra meg her på bloggen, og ønsker alle kjente en god høst. Den tiden hvor lav luft og himmel slås sammen, hvor kulden og varmen smelter i hverandre i bevegende tid. Tiden for å lese, vokse, våkne opp, kjenne tid. Jeg har tenkt å lese litt, litt nordisk som nettstudent. Skoletiden min, grunnmurstiden snakker jeg om, var jo preget av mye alarmberdskap, og lite Heyerdahls nyskjerrighet. Jeg har nok strengt tatt behov for å ta en nærmere titt på en del ting.
De beste sommer-høst-blåbær-fiske hilsen fra ivan

2009-01-10T15:03:00.000-08:00

Hilsen fra Gran Canria

2009-01-03T10:46:00.001-08:00

Godt Nytt År!

Jeg kom hit 26. desember, men har dessverrre vært sjuk den første uka, kanakkers tett i brystet, blant annet. Ble raskt spurt: "vil du ha masken og sprøyta?" av den norsktalende sekretæren på legesenteret. Jeg er litt bedre nå og blir til 10. januar.

Kai ble sjuk, så det er litt ensomt, men sitter jo her på Heia Norge Bar med pc og greier, karbonadesmørebrød med løk, cervezas og en fernet, karbisen like god som den Harald anbefalte meg på Teddeys før jeg dro. Har lest VG i dag.

Jeg fikk meg et skikkelig fiskemåltid i dag etter å ha tatt båten inn til Arguineguin.
Det er fine fiskerestauranter her, og den fisken jeg spiste i dag var god. Folk som selger turer og tjenester er hyggelige, folk koser seg.
Mennene kortklipte, tatoverte, ser eldre ut enn de er og generelt slankere en kona.

Nyttårsaften lufta jeg meg litt på Valhall, håpet på Perståle, men ikke han, men i røykfulle lokaler traff et hyggelig par fra Fredrikstad. Hun aktiv i lokalpolitikken for FRP. " vi er for folk flest," som hun fortalte: Vi vil ha liket, og at vanlige folk skal nå raskt fram til makta, være seg mail eller sms. Hehe, hun gav meg mailadressen til seg sjølv, og spurte om jeg kunne sende inn noen linjer, som hun skulle sende inn til makta, om hva jeg har på hjertet vedrørende integreringsarbeid.

Han litt i tvil om FRP-linja, bodd i Texas hos faren, og fortalte litt derfra. Hyggelig å ta en tur ut, sjøl om jeg ikke var frisk.

Da jeg var på vei ut av båten i dag, på vei til det norske mekka, hoppa lege, brun og smilende inn i Røde Korsbåten som vugget rastløst ved kaia.

På vei hjem kom kapteinen ut, pekte rett mot det blanke juletret som sola dagtatoverer inn i det blå-grå havet. Der lå en lang, smal trebåt fra Zenegal, smekkfull av folk. De var tatt av kystpolitiet. Det tar 10 dager over hit. Nå var de omringet av to båter fra politiet og våre venner fra Røde Kors. Jeg ropte til kapteinen: vi er jo nærmere Afrika enn Spania, og at det strengt tatt burde være en afrikansk øy! Det ble litt stille, i Kirrusen, og han sendte meg et varmt smil. "Enig!"
De blir tatt hånd om av politiet og holdt fanget i 40 dager. Alle voksne blir sendt hjem, men ungdommene under 18 kan ha muligheter til å bli. De har ingen ting der de kommer fra, sa han.

Medisin
Det skremmer meg å være så tett i brystet, medisin er en human vitenskap. Den har grodd fram og gitt oss, kollektivet, gjengen, folka rundt jobben som sku gjørras, ord og begreper for mangfoldet og variasjonene i menneskers helse, medisinen har kategorisert det. Det som en gang i gamle, gamle dager, ble kalt latskap, unnasluntring, syting og klaging over vond rygg, eller noe mystisk man ikke visste hva var, fikk kanske navn isjas, eller prolaps eller hva vet jeg. Lege er jeg ikke.

Men jeg er tilhenger av å se sykdom som bad luck som skal og kan behandles mot, lindres, sykdom som noe du ikke har skylda for selv, det rammer alle, og medisin ikke som en disiplin i en verden av egne lykkehelsesmeder, som baker sin egen individuelle helsekake. Medisinenen er avhegnig av folket, og må ikke bevege seg bort fra det humane aspekt. Jeg nekter å ta skylda for dårlig helse og eventuell død. Til det er vi for sammenvevd i en kollektiv vev, som virker rundt oss og i oss. Vi kunne tidligere i vinter lese om manglede satsning for folk som har fått lungekreft.

Sammenhengen mellom helse, økonomi og samfunnsstruktur er med respekt å melde interessant. Per Fugeli sitter sådan på en svært viktig post i gamlelandet. De årne jeg har jobba i bydeleler for kommunen, ser jeg stadig vekk hvor sammenvevd psykiske, helsemessige og familiære problemer er med økonomi.
Mange av de folka som sliter med å tilfredstille krav om omsorg og adferd ovenfor seg selv og barna, påkrevd av staten, har også ofte, ofte grunnleggende økonomiske problemer.

Jeg venter på at Per Fugeli og drøssen av oss i systemene rundt klientene, påpeker urettferidghetenen i at Europas tidlige pensjonister kan håve inn godt ved siden av pensjonen, tenk bare på trygdede politikere med 500 ooo i pensjon og masse inntekt ved siden av, mens folk på langvarig sosialhjelp, som det finnes 10 000-vis av i Norge, trekkes hver krone de skulle tjene av en "fisketur" på jobbmarkedet. Jeg trur fiskelysten også ville øke om ikke fisken ble tatt fra dem, slik Carl- I Hagen og andre får lov å ta med sin fangst hjem. Det er det Per Fugeli burde drive fram. Eller Arbeiderpariet! La disse folka få tjene fritt ved siden av, det ville bety enormt for disse familiene. Ja, påpeke kronas helsebringende effekt og stabiliserene mulighet.

Godt Nytt År igjen Venner!
Hilsen ivan

Forfatter Dag Solstad har skrevet i samtiden om vår tid.

2008-09-27T04:57:00.000-07:00

http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=132&Group=Politikk+%2D+Norsk&ThreadID=1412793&Thread=Om%20demokrati%20og%20deltakelse%20og%20det%20Solstad%20skriver

Av medlemnovember

Ivan_johsnen@hotmail.com

Forfatter Dag Solstad har skrevet i samtiden om vår tid.

Ytringsfrihetens vilkår er blitt forandret med internett. Derfor kunne også et lite tidskrift nå fram til så mange mennesker som brydde seg om publiseringen av muhammadtegningene. Hva finnes det egentlig i denne kraften? Dag Solstad kritiserer en dum og selvgod vestlig holdning til ytringsfrihet, og som i mangel av noe annet brukes til å herje med andre folk. Dette lar jeg her ligge, men jeg ønsker å ta tak i det jeg oppfatter som en del av den grunnmuren hans mediasyn hviler på.

At folks aktivitet på nettet har kraft viser seg i disse dager gjennom å kunne få betydelig påvirkning ikke bare i Dag Solstads liv, men også for mange av Midt-Østens folk, folk som i dag får lite av de oljeinntektene som hentes ut av deres land. Fra lørdagsradio en helg i sommer hørte jeg USA korespondenten si at ungdommer og førstegangsvelgere mobiliserer for politisk bevissthet og for stemmegivning i det kommende valget. Noe korrespondenten mener kan slå positivt ut for et maktskifte i USA. Bloggerne vil kunne komme til å forandre USA, sier hun. Dette viser med all tydelighet at bred tilgang til å kunne ytre seg er viktig.

Jeg har også nylig hørt norske ungdommer fortelle i et program på NRK 2, hvordan de bruker

nettsiden ”SI Det” til å diskutere ting de synes er viktig.

NRK 2 viste også forleden et meget interessant program fra Egypt hvor folk brukte data og annen moderne teknologi i kampen for at flere partier kan stemmes på ved valg.

Dag Solstad sier i siste utgave av Samtiden sier at ytringsfriheten ikke må vernes i fredstid. Hvorfor sier han ikke isteden at ytringsfriheten bør pleies og dyrkes?

Dag Solstad skriver blant annet i siste nummer av Samtiden om hvordan ytringsfrihet som hellig ide undergraver det kritiske blikk på hva som ytres, og at ideen om det hellige fri ord, skygger for den kritiske silingsevnen som en smalere, mer kritiskstyrt, profesjonalisert, slik jeg forstår ham, offentlighet borger for.

Hans (deres) bibliotek blir stående i artikkelen som motvekten. Dette kjølige rommet hvor han kan trekke seg tilbake til sin (deres) valgte litteratur. Bøker som også har vokst fram i tider hvor makten selv har trukket strenge linjer for hva som egner seg å dele med folket. Dette skillet mellom forbudt og lovlig tekst har i historien også kunnet virke som en trigger og en grensedragning og kan ha fremdrevet gode tekster, nettopp ved at disse har hatt sin nødvendighet, og gjennom sin litterære legitimitet har kunnet finne veien til Solsdads (deres) og andres hyller, på tross av mer eller mindre mislykkete forsøk på å få disse utgivelsene stoppet.

Slik føler Solstad seg trygg på at i vår del av verden trues ikke disse nødvendige utgivelsene av forsøk på å få de stoppet, men heller av motvekten, nemlig den store flyten av dårlig journalistikk. Denne drevet av profitt jag. Rissende penner som lager ubetydeligheter og krenkelser av folk, om til en litterær lett fordøyelig junk. Mikrofon og kamera presses inn i kjendisers brylluper, og slik tråkker på det vi alle ønsker å kunne beholde som vårt.

Solstad peker på mye ved vår medietid som ikke er særlig kritisk i dag, en medietid i hans øyne som neppe kan sies å bringe oss videre verken som lesere i (våre) bibliotek, eller som gir oss ytringer som vi igjen kan fylle bordet med en sommernatt. Hele denne suppen av sladder blir stående som en temmelig dum tåke.

La oss se den i forhold til våre amerikanske førstegangsvelgeres forfattervirksomhet. Eller for å være litt patriotisk, våre ungdommer som forteller om sine ytringer på nettstedet ”Si Det”.

Nå kan jeg utfordre Solstad!

Er det slik at det er bredden på tilgangen til ytringer som truer hans (deres) bibliotek? Der inne hvor han kan puste fritt, slik han åpent forteller det i Samtiden?

Hvordan skapes i så fall en motkraft til det billige som selges alt for godt?

Som folks penger gir rom for i form av antall SE og Hør kjøp, og som skaper mulighet for at (de) kan fortsette med dårlig journalistikk.

Er det også slik at folkebredden, bunnlinja, har mulighet til å være del av motvekten til dumskapen? At selve åpenheten ytringsmuligheten gir, må oppevalueres av Dag Solstad? At han må åpne for likeverdige møter mellom, ja skal vi kalle det mester og elev?

Det kan bli motvekten til det som i stor grad skapes av medier som ønsker å gjøre profitt på folks ublue kåthet på kjendiser, og på folks lette aksept av rask og overflatisk journalistikk. Er egentlig biblioteket ditt (deres) så privat, eller kan du flytte det ut?

Solstad peker på en idolisering av ytringsfriheten, og at denne altså truer kvalitet, han skriver i Samtiden: ”…ytringsfriheten tyter gjennom veggene, fra avisene på dørmatta og gjennom røret fra TV-apparatet til min leilighet. Det er i hvert fall et faktum at den ene (den hellige ytringsfrihet) truer med å slå den andre (biblioteket) i hjel”.

Våre kunstnere og forfattere har i de siste årene fått en del medforfattere. Noen driver en ganske ensom ørkenvandring på sin egen blogg med sporadiske besøk av bestemor og et par kompiser, mens andre deltar aktivt som unge amerikanere i dag. I stedet for Solstads dystre spådom om hundrer av år i en tidsalder preget av fordummende skriverier ute i offentligheten, kan selve offentligheten gjøres konkurransedyktig ved at statusen til trykkplasser på nettet, og folkemøter, heves nettopp ved at folk som er autoriserte deltar på lik linje i vårt felles bibliotek, som moderniteten også legger til rette for. Frigjør tekst, kunst og politikk fra kjapp økonomisk publiseringsprofitt.

Ved at dyktige folk deltar i nettdiskusjoner og deler sine betraktninger bredt, vil kanskje folks hunger etter også å se kjendiser i brudestasen avta noe. Det vil skape en konkurranse til det overfladiske, og dårlige som får noen og en hver til å skjemmes her ute.

Vil det at flere som han deltar i, og dyrker fellestrykkeplassen, åpne for at mange etter hvert tør ta av seg nicet på nettet og kjenne virkelig på at de også er en person både med rett til å ytre seg med fullt navn om de ønsker, og at det de sier smelter inn i, og blir del av, ikke en forsøplet virkelighet som Solstad mistrives i, men i selveste Solstads (vårt) bibliotek?

Er ikke en av vår tids styrke at vanlige folk kan og vet en masse, og har sterk forbrukermakt i form at full lommebok, men kanskje mangel på ytringsplasser som er respektert av kloke folk som Solstad?

Arabisk natt i Bangkok

2008-07-12T04:02:00.000-07:00

Bangkok har et arbabisk omraade som ligger i Sukumwit. Der ligger det tett av arabiske spsiesteder hvor det grilles stoerrre stykker og lages arababisk mat. Det er veldig stilig og fint laget, med masse spisesteder. Der blant beduiner, elefanter og jeg vet ikke hva, traff vi en somalisk saudi araber. Hans far innvandret til Saudia Arabia foer krigen.

Vi spiste et typisk yemensk maaltid. Han fortalte om dobbeltspillet som foregaar i Midtoesten. Den brutale makten som brukes paa vanlige folk av kongedoemmet, hvor beduinsjaafoerer ikke faar loenn, mens amerikanerne faar gode oljepriser for aa overse at kongefamilien herjer og stjeler fra vanlige muslimske arbeidere. Han fortalte at Iran er en sivilisert soendagsskole i forhold. Motstand mot makta USA samarbeider med, blir slaat hardt ned paa, og det blir kalt terrorisme. Vanlige folk faar ikke del i det de eier, mens kongefamilien blir stoerre og stoerre da de stort sett bruker tiden paa aa nattlige gleder.

Alt dette fortalte han om mens vi satt inne i denne restauranten i Bangkok.

Vi har naa kommet frem til Chiang Mai etter en lang togtur nordover. Bor paa et fint hotell, Royal peninsula Hotel, men det er lite gjester her. Her er det mye aa gjoere, saa jeg sier bare God sommer videre!
Hilsen ivan

Bangkok en masse nytt og spennede aa se

2008-07-09T08:51:00.000-07:00

Vi var foerste natta pa Rambruttri Village inn som ligger i Khaosan road. Det er et backpakker sted. Naa har vi flytta inn paa et hotell som ligger naemere sentrum. Swan hotel i Charoengkrung road. Det er fint her, og en masse fine butikker.

Saerlig Paragon senteret maa sees hvis man er i Bangkok. Det er kult aa vaere med Awale som svinger seg elegant rundt i byen, hopper paa busser og tog. Nesningen henger saa godt etter som han kan, og begynner faktisk aa faa en viss oversikt over hvor vi er.

Bangkok er saa mye mer enn hippiturisme og sexindustri. Men under Vietnamkirigen ble det virkelig satt fart paa sexindustrien. Da ble soldater tilbudt noen dager i Bangkok foer det bar hjem. Slik taxisjaafoeren i Chania paa Kreta fortalte om the Pearl i Hellas. Etter harde og fremmedgjoerende oppdrag i Irak og Afganistan faar unge amerikanse menn 3 dager luxus og fest paa hotellet the Pearl. mye blir fortalt i taxibaksetet full paa vei hjem.

Et annet Thailad

De har faktisk enorm kjoepekraft her naa, noe som gjoer at store sentre som Paragon er full av folk som handler, spiser fantastisk mat og som nyter livet. I dag har vi gaat i enorme bygninger som har alt av klaer og jeg er saa mett etter aa ha spist masse god mat.

Vi har kjoept en pakke av statens reisebyraaer, hvilket betyr nattog nordover til Chang Mai. Hotell der noen dager, saa tilbake hit, siden nattog til fine oeyer soer.

Fra Barcelonakysten

2008-07-06T11:28:00.000-07:00

Jeg er akkurat tilbake fra en 8 dagers pakketur med Star Tour. Jeg kjøpte en uspesifisert tur kategori 1. Jeg fikk allikevel rom på et kjempefint hotell som ligger sør for Barcelona. Det heter Hotel Best Maritim, og jeg kan virkelig anbefale det. Mye mere spennede og hyggelig langs Barcelonakysten enn på Gran Canaria. Raskt ble jeg drevet inn i hotellets trygge rammeverk, med en kjempestor frokost, dog kringsatt av lykkelige spanske familier.

Det stod en ung svart mann og stekte speilegg. Ofte når jeg var og hentet påfyll av bønner og bacon var pulten min, for å bruke et skoleord, tatt av et lykkelig par, tross ordbokskiltet jeg hadde lagt fram som en opptattmarkør. Det var stort sett bare spanske og russiske folk der. Langs strendene er det en del folk fra Elefenbenskysten. De fleste solgte klokker og solbriller. En mann fortalte meg at det er lettere å komme inn i Spania enn i Frankrike, men at de ikke får papirer slik at de kan jobbe under ordnede forhold. Mannen på bilde lagde nye skulpturer i sand hver dag og levede av det.

Planen min om å dra videre inn i Collioure i Frankrike, gå malekurs og lære noen sett fransk, ble byttet ut av doskhet, og jeg ble raskt fanget av hotellets trygge siviliserende rammer. En alt for stor frokost og mye svømming både i bassenget og i sjøen. Jeg fikk tatt meg en tur til Salvador Dali museumet i Figueras. Anbefalt av en meget hyggelig russisk kvinne jeg desverre traff på hennes avreisedag.

Planene om et selvstendig kunstnerliv og et tomt flysete hjem merket Johnsen ble både korrumpert av behaget i sjøen, og at jeg på telefon ble enig med Awale, kompis og tidligere kollega, om å reise på en ferie sammen. Plutselig var jeg ikke alene.

Awale og jeg drar til Thailand. Vi reiser i morgen og blir reisende rundt i Thailand, ser Bangkok, sikkert Nord Thailand og håper også å få svømt litt. Jeg er veldig nervøs for turen og vinglet mye før jeg virkelig bestemte meg. Hjemreisen fra Bangkok er 30.juli.

Sommerhilsen fra ivan

Gran canaria rett før påske. virkelighet, kjendiser og kompiser.

2008-05-09T14:49:00.001-07:00

De var temmelig drita de fire kara som vi så gjennom bussruta i det vi svingte bort fra flyplassen. To karer i sekstiåra, digre mager, to karer som jeg synes så gamle ut, men som var yngre enn meg. Jeg hadde kjøpt en uspesifisert uketur til Gran Canaria. Jeg fikk en liten to-roms med veranda ut mot bakgården og svømmebassenget på Soly Mar på Playa del Ingles. Fint og koselig hotel, og i det jeg hadde satt meg ned med reker kokt i olivenolje med masse hvitløkskiver i, kom de fire karene dettende inn.
Siden jeg klassifiserer Gran Canariaturen som en slags lungetreningstur, og at jeg dessuten skulle spise, ble jeg litt deppa over at han tykkeste karen hoppa udusja ut i bassenget og snøyt seg rett ned i vannspeilet før ha seilte ned i en av plaststolene sammen med resten av gutta.
Dagen etter viste det seg at de unge var sønner med fedrene sine på tur. Sønnene tok tydlig vare på fedrene, og fortalte meg over en morgenkaffe, på fet skånedialekt, at de festa og hadde det kult på disse gutteturene. Ikke mye å sjule for hverandre der de til daglig står på samme fabrikkgølvet.
Jeg bada både på Playa Del Ingles, men dro også til en strand de kalte Amfi, og en annen som heter Amadore beach.

Flotte strender, og på Amfi kom jeg i kontakt med to norske jenter. De fortalte om puben Valhall, og at Per Ståle Lønning drev den. Jeg reiste dit, og han som stod der fortalte at Lønning kun jobba for han.
Han kom og det var en del drittpreik om utledinger i Norge, og jeg gav gutta der motstand. Først ble jeg trua med å bli kastet ut, men da jeg sa at jeg mente Per Ståle burde vende tilbake i debattene, da han er en god journalist, men trenger å bryne seg i offentligheten, ja da planta han sine knallblå øyne i meg og sa: "Ivan, du er alltid velkommen her". Det var noe med den velkjente svake hoderistingen, hode litt på skakke, sjøblått blikk, et raust og åpent munngap som minnet meg om vestlendinger hjemme, som kombinert med et par tre Jagermaister satt meg i godt humør. Jeg hadde fått et glimt, og deltatt kort, i et virkelig øyeblikk, befestet av en en sommerbrun Per Ståle Lønning i kjøtt og blod. Det var noe virkelig i det, ja offentlighet, i motsetning til de europeiske damene tidlig sekstiåra, dagen før. De hang over bardisken i Arguineguin, og fortalte en cocktail om leilighetsinvesteringer de gjør i forskjellige land, og samtidig om hvor bekymret de er for alle innvandrere i Holland og Danmark. Det virket som om de mente at folk som kommer ikke vil jobbe. Min erfaring her, er at systemet hindrer mange i å komme i jobb. Skal nyankommende gå på språkkurs bør de gjøre det kombinert med å ha praksisplass hos en arbeidsgiver som har økonomi til å ansette folk. Skal introduksjonsordingen for flyktninger bli bra i Norge, må folk på praksis et sted som har potensial til å ansette folk i vanlig betalt jobb, etter en praksis og språkkursperiode. Foreløpig får alt for mange praksis på steder som ikke ansetter folk.

Neste gang jeg reiser til Gran Canaria skal jeg dra å spise fisk på El Pajar. Det er et busstopp etter den hyggelige norskkolonien Arguineguin. Bussjåføren som så ut som en skikkelig levemann, sa at han pleide å dra fra Las Palms til El Pajar kun for å spise fisk i den lille, havslitte cafeen helt nede ved sjøen. Da jeg kom dit, var det selvfølgelig den ene dagen i uka som det er stengt. Derfor ble det i steden biff ala Lindstrøm og dans på Hotell Las Palmas på kvelden. Over og ut fra Betzy Kjellsbergsvei.

utviklingen av en kunnskapsbedrif og krash i treet

2008-03-03T09:46:00.000-08:00

I dag var vi på Øvresetertjern med språkelver fra Skullerud. Der oppe var det vinter, bra med snø og tjukk is på Øvresetertjern. Oslo og Omeng friluftsråd ordna med en diger buss og ski. De er virkelig kjekke karer, som fyrer opp bål, griller og lar det virkelig plystre i kaffekjelen. Det var flere debutanter med, og jeg er veldig urolig fordi en elev akte rett inn i en redskapsbu og ble kjørt av ambulanse til sykehuset.

På vei ned tenkte jeg mer på en ide jeg har til skoleutvikling. Kan lærere bruke noe av møtetiden til å ta grunnfag eller annen utdanning de er hypp på? Slik føler man at det er en viss bevegelse på tingene, rett og slett at man svømmer litt i den samme stimen som elevene. Det er noe med å få påfyll både faglig, og i å se at man vandrer mot noe utenfor skolen, eller så og si dypere inn i den. Det er for mange av oss som er fanga i en slags offerrolle, og semantikken i navnet "undervisnigsplikt", altså den tia vi ER PÅLAGT AV LEDELSEN til å uderviser i fagene, sier vel noe om en viss depreson i hele lærerstanden. Er det rart sier jeg, først er du elev alt for lenge som du er, så bærer det altså for noen rett tilbake i buret.

Ellers så får jeg ikke noe fart på at Skullerud Vo skal sammarbeide med bedrifter og næringsliv. Mange av elever som har praksisplasser er på et sted hvor de ikke har penger til å ansette dem senere. Derfor skulle bedrifter som har penger og vil ansette folk diktere skolen på hva de vil ha. Våre elever kan få gratis nosktimer, en gavepakke for bedriften, mot at folk kommer inn i ordna forhold og vanlig betalt jobb. Heldigvis kommer en del inn på Nav-kurs som de ønsker seg. Jeg håper at

To dagers besoek paa Phi Phi

2007-12-25T06:06:00.000-08:00

Baracudan de har fanget kan vaere en farlig fisk. Hvis du har paa deg smykker foer du skal svoemme i tropiske stroek, boer du ta de av. En ring eller et halskjede blinker lik en lite fisk gjoer, og stoerre fisker kan bite etter deg.

Jeg har tatt et par dager paa Phi Phi islands. De tar turister paa forskjellige baatturer, og jeg fikk svoemt masse i dag. Vannet er helt nydelig. Vi saa delfiner, som jeg proevde aa ta bildet av. Klikker du paa det, ser du kanskje skyggen av en.
Jeg drar tilbake til Koh Lanta i morgen. Der blir jeg noen dager til. Vannet er helt fantastisk, og det er helt klart. Kapteinen paa baaten vi dro med spurte om jeg vil jobbe paa en av dykkebaatene hans. Jeg maa innroemme at det fristet aa forlenge Thailandsturen noe.

God jul

2007-12-21T21:01:00.000-08:00

Her er stien jeg gaar fra bungalowen til stranda.

Det er mange gode fiskeretter her. Mye kokt fisk i forskjellige sterke sauser. Det er ogsaa blekksprut, hummer og mange forskejllige retter med reker. Bildet nedenfor er av der jeg bor. Det er veldig hyggelige folk der, og delig mat.

Kho Lanta. En oey utenfor Phuket i Thailand

2007-12-20T22:27:00.000-08:00

Hei, jeg var innom Time for Lime i gaar. Drakk barvin og prata med folk. Jeg skulle hilse fra Junie. Hun kjoerer kokkekurs, men har faatt magesaar, og er ikke helt i form. Jeg nyter strandlivet og koser meg paa http://www.andaman-sunflower.com/Spa.htm og proever aa trene litt med svoemming og massasje paa stranda. Det er en helt, helt fantastisk strand her. Jeg har ikke sett liknende!

De har deilige Thairetter i kafeen, og det er billig mat her. Jeg spiser vaarruller og smakfulle thairetter saa mye jeg bare kan. Det meste av treningseffekten og lungeoppbygningen har foreloepig blitt borte paa kveldene med vin og prat i baren.

Ekteparret som driver Andaman, en tysk fyr og en kvinne fra Thailand, er ikke fornoeyd med utvikligen her paa oya. Ja, de frykter den. Hun forteller at beboerne paa oeya selger landet sitt til utelandske byggeslskaper. For penga kjoeper oeyfolket biler og andre kjappe varer. Saa stroemmer penga og turistene inn, men da er det andre som tjener disse pengene. Hun forteller at det er masse skjult hat her, og gir meg et hefte om salg av tomt.

Det blir kokkekurs en av kveldene hos Junie paa Time for Lime http://www.timeforlime.net/testimonials.htm. I gaar snakket jeg lenge med en tysker som heter German. Han led av klassisk Islamfobi, og var dypt sjokkert hvordan de behandler kvinnene, disse muslimene. Han malte ogsaa bilder av Berling som frihetens Mekka, hvor du kan kjoepe alt, til og med bestemor, om du faaretrekker litt eldre damer. German var ikke like kritisk til sin egen tumleplass tydeligvis. I blant synes jeg vestlige folk blir litt kjepphoeye i sin kritikk av andre som barbarer, mens vi selv er de opplyste demokrater. Dette anser jeg som en av globaliseringens utfordringer. At paa sett og vis maa vi beholde respekten for forskjeller, i hvertfall en kritisk sans til kompleksitet og mangfold, og ikke beskrive andre folk saa ensidig som Aasne Seierstad gjorde.

Paa morgenen vasker en del av turistene heromkring bort modernitetslagg ved aa staa i timesvis i varmen aa gjoere yogaoevelser, stoenne ut indiske mantraer, og prate om den globale forrurensingssituasjonen paa kvelden.

Det var hyggelig paa Time for Lime i gaar. Pratet lenge med en kar fra Dublin, men som naa har slaat seg ned i Malaysia. Han fortalte at i forrige uke, ute paa joggetur, saa han en slange som var naermere 3 meter. Sakte rygget han bakover. I min bungalow er jeg redd om natten. Etter min oppfattnig skal et hus vaere et skall, tett og beskyttende.

Bungalowen min har en del aapninger, og store sprinkler paa badet, og de fortalte meg paa Andaman at det hender at slanger er inne i bungalowen i perioder de staar tomme. Alle nattens lyder kommer rett inn. Saa kom yogalaereren, hun stoler jeg ikke helt paa, og fortalte meg at hun har hatt en slange i sin bungalow, og anbefalte meg aa riste alt for skorpioner foer jeg tar klaerne paa meg. Hun fortalte ogsaa at Thaiene ikke lar barna springe ute mellom kl. 18 og kl.19. Da er kobrane ute aa jakter, med seg har de et lager fullt av gift, paa dette tidspunktet fortsatt liggende i kjeven som en udetonert bombe, noe som kan vaere kritisk for en liten barnefot aa traakke rett ned paa. Senere paa kvelden kan et slikt bitt vaere mindre farlig.
Saanne ting paavirker en snoepyse som meg. Derfor har jeg sovet lite de foerste nettene. Foerst naar den foerste forvirrede hanen galer i halv sekstiden finner jeg en trygg ro.
Hilsen ivan

jeg blir 40 år om 15 minutter

2007-10-31T15:28:00.000-07:00

Jeg blir førti snart. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg skal snart ut på badet og barbere meg, slik at det går hurtigere i morgen. På vei til jobben som jeg trives i. Det er veldig ok og lærerikt for meg å jobbe som lærer for folk fra så mange forskjellige land. Jeg håper at mange av de som er elever på Skullerud finner seg en ok, stabil jobb, greit betalt. At de får en arbeidskontrakt som sikrer deres rettingheter som arbeidstakere. På Skullerud har vi mange elever som har lite utdanning fra hjemlandet sitt, kanskje kun litt grunnskole, og skal bygge seg et liv i bydel Østensjø og omkringliggende steder.
I blant blir jeg overveldet over den vennlighet jeg blir møtt med av elever som går på de forskjellige språkkursene. Jeg legger ved noen synspunkter jeg skrev ned på den bransjen jeg befinner meg i. Jeg sendte den til Dagsavisen, men de satte det ikke på trykk. Det var bra det, jeg vil heller diskutere og legge disse betraktningene ut på våre interne diskusjonssider på jobben. De trenger brytning med kollegaer som jobber i feltet. Jeg begynner å bli ganske glad i Oslo VO Skullerud. Det er noe i de gyldene ordene om å jobbe innenfra.

Språkopplæring og kvalitet

Av lærer ved Oslo Voksenopplæring Gordon Ivan Johnsen

E-mail: ivan.johnsen@skullerud.vo.oslo.no

En institusjon vil for brukerne og ansatte være et lite speilbilde på hele samfunnet i den forstand at de mønstre som preger storsamfunnet også virker i institusjonen. Institusjoner bærer et stort ansvar i å oppdage disse mønstre, reflektere over dem, og eventuelt utfordre og søke å skape forandring. Kanskje vi kan si at institusjonen bærer et større ansvar enn hele samfunnet i kraft av å være mindre og mer kontrollerbart enn storsamfunnet. Dette legger et ansvar på skoler som driver språkopplæring for voksne flyktninger og innvandrere.

I de siste ukene har det i Dagsavisen vært en del skriverier om språkopplæringens kvalitet i Oslo. Blant annet har to viktige problemstillinger vært diskutert. Den ene går på selve kvaliteten på norskundervisningen. En stor prosentandel av de som tar Norskprøve 2 og 3, består ikke eksamen. Et strengere krav om spesialutdannede lærer har vært etterlyst og forklart som en av årsakene til at man ikke lærer så mye på norskkurs. Et annet problem belyst i media er at innvandrere som ønsker grunnutdanning ikke får plass. Dette på tross av at mange har lovfestet rett til slik udanning.

Det som ikke har vært belyst i media kretser rundt begge nevnte problemer, nemlig utestengningen fra skole og arbeidsliv hvor norske er. Voksenopplæringen har en stor utfordring som institusjon i å utfordre og arbeide for at vi bør se språkopplæring og det å bli kjent med den norske kulturen som en kollektiv oppgave, hvor de fremste formidlere av språket finnes blant ”vanlige” norske, både arbeidstakere og norske elever ved forskjellige skoler. Det tragiske for mange som kommer til Norge kan bli at man segregeres bort fra språket av den grunn at de selv ikke kan nok norsk.

Gi innvandrere tilgang til de skoler norske går på.

Derfor bør debatten dreies ett hakk videre. Vi må jobbe for at de som ønsker videregående skole, bør få opptak i vanlige videregående klasser. Ved å gi elevene i en slik klasse rollen som aktive deltakere i integrerings- og språkopplæringsprosessen, vil disse kunne forklare og bistå nye landsmenn. Problemet med å gå for lenge på språkopplæringskurs er at man får for lite kontakt med norsk språk. Forsker Perly Folstad Norberg tar blant annet i Dagsavisen opp norske myndigheters fokus på antall kurstimer. Nettopp ved at norskkurs til dels også har virket som tiltak bestilt av sosialkontorer og arbeidskontor kan de lett bli for lange og passiviserende. Ved kortere kurs som har klare mål og tidsavgrensning, vil kvaliteten på kursene også kunne bli bedre.

Ved søknader både på jobber og på det å komme inn på voksenopplæringens videregående kurs møtes altfor mange med det svar at de ikke behersker språket godt nok. Vi ser nå at dette er en argumentasjon som dels biter seg selv i halen, sett at vi mener at språk er noe som også tilegnes gjennom tid og ved inkludering.

Da jeg studerte norsk som andrespråk, slo det meg i hvor liten grad forskere og lærere ved Universitetet i Oslo som utvikler språklærerprogrammer, tok opp den viktige sammenhengen mellom inkludering i arbeidsliv, på tross av ikke fullt utviklede norskkunnskaper, og at språk læres gjennom å treffe ”oss”, ikke ved segregering, som spesialisering av arbeidsfeltet språkopplæring kan føre til.

Sosialkontorenes trekk i grunnstønaden hvis man har jobber, skaper fattigdom.

Slik savnes en diskusjon i Voksenopplæringen, i avisene og ved Universitetet som utfordrer utestegningen av flyktninger og innvandrere fra det norske samfunnet. Alt for mange har sittet fast i et liv med lave sosialhjelpssatser, uten at sosionomene har fått politikere til å forstå at i stede for å kutte i satsene ved ekstraarbeid, burde folk få ett år på å bygge seg opp økonomisk, med beskjed om at ekstrainntekt ved siden av minimumssatsene verdsettes, og skaper ikke trekk. Dette burde selvfølgelig gjelde norske som utlendinger.

En modell som altså bør diskuteres mer er at de unge som ønsker videregående skoler slippes etter innføringskurs inn i vanlige videregående klasser, fulgt opp av en lærer fra Voksenopplæringen. Elevene i denne klassen får tildelt rolle og status fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) som aktive integreringsarbeidere.

For den store gruppen som ønsker jobb, bør vi utfordre holdninger om at folk som snakker gebrokkent ikke skal få ok jobber i vårt samfunn. Kurssentre kan i større grad tilby arbeidsgivere støtte slik at de tør ansette folk, og gi kurs på kvelden, som er tilpasset en situasjon som tillater at de står i en vanlig betalt jobb.

Dagens Knut Olsen

2007-10-09T13:35:00.000-07:00

Gode gamle Odvar Nordli gav et tydelig bilde på hva fattigdomsbekjempelsen bør handle om for blant andre Bjarne Håkon Hansen, Kåre willoch, Siv Jensen m.fl. i debattprogrammet i kveld. Han sier at det er galt at uføretrygdede har så lave satser. Også de som er langvarig på soisialhjelp har et veldig stress med penger.
Nordli pekte på noe interessant, som også kan spille en rolle i min bransje, nemlig at det er et brudd på sosialhjelpsloven å true med å fjerne pengene til forskjellige klienter hvis de ikke gjør som aetat, sosialkontor, eller en bydelskontakt sier. Jeg mener at det er på tide at folk som får sosialhjelp over en lengre periode, altså som er neppå økonomisk, bør kunne få tjene det de vil ved siden av sosialhjelpa over en periode på ett år. La folk bygge seg opp økonomisk. Altså både at man kan spe på grunnstønaden med et par ekstrajobber, uten at sosionomen på sosialkontoret sporenstreks må få inn lønnslipper og videre iler bort til sekretæren som klipper bort tilsvarende beløp som inntjent fra sosialpengene, slik at det ikke var særlig verdt å ta den ekstrajobben.

Desverre sliter vi med en moralisme i Norge som hidrer oss i å se penger somden godaste hjelper både i psykiatri, medisin og også som "bensin" for folk som vil drives opp fra de glatte, sleipe veggene i bunn av den bøtta som består av så mange lag, og som samler oss til et land.

Eller kanskje det er rett og slett manglende evne til å se at helse og sosialarbeid i høyeste grad er politikk, altså tett sammenvevd med den fordelignen av penger som er valgt. Dette peker gode gamle Odvar Nordli på.
For folk som etterhvert vil jobbe, men som har for lite kapital og som går på sosialpenger, skal sosialkontoret ikke røre de pengene som tjenes på toppen av sosialstøtta i ett år. Riktignok skjønte jeg på debatten i dag at det skjer nye og bedre ting på sosialhjelpsfronten, så kanskje jeg heller burde feie for egen dør. Jeg tok jo også en prat med Bjarne Håkon på Smedstad bensinstasjon i går kveld, jeg på vei hjem fra Motebello, han lyttet til forslaget om å få tjene fritt ved siden av sosialhjelpen.
Introduksjonsordningsprogrammet som jeg jobber i lager masse stress for flyktnignene med at de mister penger om de ikke følger tidsoppsettet som bydelen krever. Jeg er også skeptisk til at så få av introduksjonsdeltakerne utplasseres i praksis på arbeidsplasser hver de trenger folk, og kan betale ordentelig siden. Derfor skrev jeg om dette til Dagsavisen, men etter å ha fått et automatsvar om at kanskje- kanskje ikke, og det nå har gått noen uker, tenker jeg at jeg heller skal legge den ut på Oslo VOs sider til intern diskusjon.

Dokumentasjon

2007-07-11T00:47:00.000-07:00

Dette bildet er fra Lohneområdet. Her er det mye ørret.

Den brede Fedafjorden. Litt lenger inn vokste min bestemor Inga opp.

Her i Fedafjorden hvor elva renner ut mot sjøen vokste altså bestemoren min opp. Vi følger elva utover med båten til Finn. Fjorden var full av makrell, men vi fikk også en del sei, og en fjesing eller pettermann som de kaller den. Han tyskern som ble stukket av en slik i sommer, måtte holde fingern i varmt vann, slik drives giften ut. Det er et stort smelteverk der ute i brytningen mellom elv og sjø. En del av makrellen filiteres, og skal i denne uka agne opp en line. Da fiskes det etter bånnfisk. Big fish.
Finn har alltid med masse digg på sjøen. Cola, Twist, rudstykker og diverse pålegg. Vi pleier å skjære kraftig stykker av påleggene, og fyller opp til det taket som ikke er, med mayones.

Jeg er skeptisk til en dreining bort fra et kollektivt fokus på helsepolitikk, til en overfokusering på individets eget ansvar for egen helse, og derigjennom lett egen skyld for sykdom. Det er jo liksom bare selv å shoppe det rette på samfunnets uendelige store supermarked. Lett blir det da at de få feite får beskjed om å sjerpe seg, da de jo også er et irriterende speilbidet på dette velfyldte matfatet av alle verdens herligheter. Jo, jeg frykter en helsepolitikk som går i moraliserende retning. Hvor det kritiskkollektive gangsynet mistes. Så i så måte ser jeg fram til Michael Moores alltid så karrikerende dokumentarer, denne gang om helsevesenet.
Small fish ( de to ørretbidelene)
I elvene på Lohne er det masse ørret. Det biter vanvittig godt, og mens Emil jogga, smøg jeg meg ned mot strykene og den smale hoggormsvarte elva. Der i overgangen fra bekkestryk til bredere elv beit ørreten godt denne morgenen. Det gir også tid til å tenke når man står å kaster med mepsen.

Sommerferie

2007-07-02T00:49:00.000-07:00

I dag reiser jeg en tur til Sørlandet. På det lille feriestedet Lohne hvor min bestefar vokste opp. Jeg er tilbake i byen senest mandag 9. juli. Nedenfor gården stryker en blågrå elv bunnen med de store kampesteinene, full av fisk, raskt nedover mot sjøen.

Over husene vi bor, ruger Lohneknuten. Den er også litt blåsort noen ganger. Man kan svømme i et lite vann rett ved husene. Jeg skal svømme en del, og forsøke å komme meg i form. Gisle har nemlig utfordret meg på å bli med på jogging til høsten. Det er rundt HELE Sognsvann, her ser vi kun en flik av vannet.

Lenger ned mot sjøen holdt bestemors familie til. Ved breddene til en større elv, også på vei ut mot sjøen. Det hvor elva bryter mot den salte sjøen, kan man få en laks eller sjø-ørret i det båten feller seg inn fra elv til sjø.
Der ute i i sjøen, fortsatt litt fjordaktig, med bratte fjell som elvebredder, fisket min kjære grandonkel Fritjof lange, torsk og masse makrell. Nå lever sønnen Finn der, og vi pleier å ta en fisketur.

ørret, kvinner og meg

2007-06-17T12:44:00.000-07:00

Takk Sigurd for hyggelig oppmuntring om å finne meg en kvinne. Jo, det savner jeg virkelig. Får vel lage meg en fin profil som jeg kan legge ut på match. Liker ikke så godt at man må betale for match, men det finnes kanskje noen gratise nettsteder der ute også.
Da kan jeg for eksempel legge ut tøffe bilder fra fisketurer og i andre settinger hvor jeg er som fisken i vannet. Som på turen til Bjoneroa forrige helg. Jeg er en villmarkens sønn.

Drømmer om en tur til Karasjokk hvor min kusine bor og jobber i Sametinget. Der er elva full av laks. Når jeg bodde på Nes i Ådal hvor mine foreldre var distriksleger, levde nærmest Bent Ove og jeg i elva. Vi fiska mye med mark og dupp, men bånnmeita også en del. Det var utrolig spennede å sveive opp fra dypet. Noe tungt og seigt som kom opp fra kalde Sperillen. Stanga som bøyer seg, etter hvert nappende rett ned mot vannflaten med flytende bjerkeblader og nåler litt dypere ned. Så se den fregnete fisken og den svartgråe bjerkegreina som den har surret sena inn i. Mot slutten av ungdomsåra med en dampende regnfuktig sneip i kjeften. Når du bånnmeiter hender det nemlig at ørreten svømmer videre ned langs bunnen, vikler seg fast i en grein som er med på å lage ekstra spenning.
Der ute nøt vi naturen. Vi var også på sett og vis egne herrer. Inne på land var en del ting vanskeligere. Vakke alltid så lett å lykkes i hornmusikken eller på fotballaget. det jeg savna mest tror jeg, var å bli inkludert og være en del av Nesgutta. Det å trene seg i å lykkes, men også våge å feile blant menneskene, har jeg nok mang en gang lurt meg unna. Slik sett så er jakten på ørret herved redefinert til jakten på en kvinne.

Så var det torsdag og Urix. "Rå makt - rett og slett galskap"

2007-06-14T14:28:00.000-07:00

Voldsstrategien vesten bruker i Afganistan, er livsfarlig forteller journalisten fra kanalen Al-Jazeera. Journalisten forsøker å forklare på Urix hvor dum den voldelige krigingen i Afganistan er.
Han forteller at stadig flere vanlige folk har fått drept nær familie av vestlige styrker. Disse føyer seg inn i rekken av folk som opplever at vestens krig mot terror og for geografisk kontroll, ikke er deres krig, så da kjemper de, sier Al-Jazeerajournalisten, mot de som skal være der nede for å "redde dem".
Han forteller også at mange, mange har fått husene sine ødelagt, og videre at de har fått lite pengehjelp til å reparere knusningsskadene.
En del av de som kommer fra Irak, Afganistan, Somalia og andre land møter jeg i lærerjobben. De er mange yngre voksne som ønsker å få seg en utdanning her i Norge. Og har de med seg en utdanning, regnes den jo ikke her i Norge. Som om utdanning er feks som en slitt sjorte som kan lett taes av og kastes.
Da sendes de på språkkurs. Tett sammen med mange andre som også kan lite av dette vakre språket her oppe i Nord. Ofte er folk på disse kursene gift med en som snakker samme språk. Eksponeringen av norsk er relativt liten, og faget er begrenset til norsk med noe samfunnskunnskap. Greit for en periode, men et slikt basiskurs er avhengig av åpene kanaler videre. Det er her jeg ser proppen i den alt for smale flaskehalsen.
De som er født før 1978 har rett på grunnskole og videregående skole dersom de ikke har fullført dette fra hjemlandet. Se: http://www.klartale.no/nyhet.asp?id=1999

Men det er altså ikke tilbud til alle, man bør kalle dette kapasitetsproblemer, men oftest kalles det at de ikke er gode nok i norsk. Slik kan folk sendes tilbake til et språkkurs eller til et eller annet tiltak, statistikker over ledige går jo ned.
Problemet i den delen av voksenopplæringen jeg befinner meg i, er blant annet at vi ikke gir fagundervisning i basisfagene, noe unge bør få relativt raskt. Mange slipper ikke gjennom nåløyet og får starta på grunnleggende utdanning. I verdens rikeste land! Heldigvis er det opprettet et servicesenter, men det kreves av de at det føres statistikk over antall søkere og hvor mange som får tilbud om grunnskole og videregående.
Det er også utrolig kjipt at ikke flere kan få gå på videregående skoler hvor norske går. Da treffer de norske og får tilgang til kunnskap formidlet av den brede stallen som finnes rundt på Oslos videregående skoler. Dessuten treffer de innfødte, andre elever som bærer språket, metaforene og på mange måter nøkkelen til et godt liv i det nye landet som har en lang vei å gå.
Hva med å begynne å prate om vårt eget samfunn, i stede for å stadig lete etter grusomheter hos alle andre? Hva med å se at alle mennesker er likeverdige. Det står det nemlig i menneskerettighetene.

Trangt?

2007-05-30T14:39:00.000-07:00

I forrige uke hadde vi besøk av foredragsholder Guttorm Fløystad ved Oslo Voksenopplæring på Skullerud. Fløystad foreleser for skoleledere og lærere om verdien av samhold og felleskap. Han påstår at frihet kun er noe som oppnås av individet i et "rom" som er preget av felles forankrede verdier som nettopp sikrer at individer kan blomstre.

Men fløystad tegner et bilde av noe som truer dette. Noe raskt og hurtig der ute, kontrollert av folk som ikke ønsker et kritisk kollektivt korrektiv. Et kollektiv hvor individer ytrer seg kritisk med kraft som får næring fra av å være trygt forankret i felleskap. Medisinen mot denne menneskelige fornuften blir å vektlegge vår alles suverene rett til å velge akkurat hva vi vil i markedets store frodige supermarked.

Det fløystad ikke gjør, er å adressere fabrikasjonen av dette limet inn i en bestemt politisk retning, eller å tegne et klart bilde av hvem denne fienden er. Altså bringer han ikke filosofien helt fram til å dreie seg om politikk og konkret styring. Jeg har hørt noe om brytningen mellom en mer politisk fragmentert vestlig filosofi og en strengere politisk vitenskaplig filosofi som det ble jobbet med i nyere tid i Moskva og en del andre europeiske land.

Derfor ble jeg nysskjerrig på et møte mellom Sigurd Lydersen, som har studert denne retningen og Fløystad. Et par dager etter satt vi på Bristol. Selv kan jeg lite filosofi og vitenskapsteori, men har fått vekket en interesse gjennom samtaler. Samtalen gikk lett og ledig mellom den unge og gamle på Bristol. Fløystad tegnet et bilde av det filosofiske miljøet på Blindern som foreløpig for lukket og uvillig til å la studenter jobbe med andre retninger enn de sentrale folk på instituttet selv kan og jobber med. Slik sett så mener jeg, Braanen, at det ville være av stor betydning å invitere og åpne avisa for en brytning mellom forskjellige ståsteder som betrakter det samfunnet og limet som Fløystad holder så høyt.

Med vennlig hilsen gryende filosofi og vitenskapsteoriinteressert lærer

Gordon Ivan Johnsen

"- Et menneske er et menneske gjennom andre mennesker. Det er umulig å være menneske alene, dette er essensen av menneskelighet. Vi eksisterer i et delikat nettverk av gjensidig avhengighet. Den eneste måten vi kan komme oss opp av denne grøften er sammen. Den eneste måten vi kan være rike og trygge er i felleskap". Fra Desmond Tutus tale i Trosmø forleden.

matematikk og gammel kunnskap

2007-04-12T20:00:00.000-07:00

Jeg bor nå nede i hovedgata som ligger på vestsiden av øya. Omtrent alle Rupanuiene bor i nærheten av sentrum. Jeg bor hos Alvaro Atan & Isabel på Cabañas Inkaki- Uhi. Det koster det 15 000 pesos om natta. Enkelt, men reint og sentralt. Regnet kommer snart, så gamle Alvaro la ned et tykt dreneringsrør.
I går kom nye folk fra Chile, og vi hadde det hyggelig. Både kvinnen som er i slekt med Alvaro og den unge familen på tre, klager over at Chile er blitt for privat. Det offentlige har mye dårligere standard innen både utdanning og helse. De mener at jeg bør være glad for at jeg betaler 40 % skatt.
Her er alt grønt og fargefullt. De steller og tar godt vare på øya. I dag da jeg gikk over de grønne plenene, rammet inn av hekker fulle av blomster, så jeg en diger skilpadde. Den stiller opp kl. 9 om morgenen. Da renser de tunfisken nede ved kaia. Følger man kysten videre finner stadige plasser med Moaier. De fleste er vedt med ansiktene inn mot øya. Folket her mente en periode at de var de eneste gjenlevende.
De meislet ut disse kjempestatuene av fjellet. Noen er 10 meter høye og veier 40 tonn. En ligger fortsatt oppe i fabrikken. Det lå ofte et press fra høvdingen om en stor statue. Den som ble liggende i fjellet veier ca 250 tonn og er 25 meter lang.
Kanskje fraktet de de nedover åsene og ned mot havet på en slede. Det er mange teorier om hvordan. Statuene var avbildinger av ledere for de små gruppene som levde på øya. Disse Moaiene ble bygget over i tia 11 - 17 hundre. De står i grupper rundt om kring på øya. Ofte i nærheten av sjøen. Der lå altså en landsby. På kvelden ble steiner varmet opp på glør. Siden pakkes bananer, hummer og fisk inn i bananblader og legges inn mellom steinene. Øya var full av søtpoteter. Lager du en stappe av den, smaker den utmerket sammen med tunfisk. mange planter er visst introdusert her. Hestene kom senere, i 1817. Vår guide mener det er alt for mange av dem. På vei ned mot en av statuene møter vi en sterk eim av dødt dyr. Jeg ser ikke hesten, men den må ligge gjemt et sted i det grønne, nydelige gresset.
Rundt i stadig rytmisk beiting, struttende, brune, skinnende hestekropper. Det er 2500 av dem her på øya. Statuene har en topp på hodet. Når folkene her suser ridende forbi, ser du knuten i håret til mennen.
Menneskene her ødela statuene på 1700. Det var interne kriger, og mange av statuene knakk ryggen og fikk andre skader. 1960 31. mai var det et kjempejordskjelv. 9, 5 på skalaen, den fororsaket en sunami som skyldte flere statuer langt inn på land. Fortsatt er det en del som ligger veltet rundt om kring. En del er blitt gjenreist. Jeg teffer en del folk som kjente Thor Heyerdahl, og guiden nevner blant annet at en del statuer ble gravet ut etter Kon Tiki ekspedisjonjen. De var både dyktige sjømenn, hadde kunnskaper i navigering, matematikk og en masse lidenskap.
Det siste har jeg også, og går nå ut på disko med mine nye venner. Så vender jeg tilbake til Viñja på lørdag og så fly til Norge på søndag.

isla de pascua

2007-04-10T19:33:00.000-07:00

2007-04-09T19:03:00.000-07:00

2007-04-09T18:56:00.000-07:00

Flyturen og fremme på Påskeøya. 1. natt på farm

2007-04-08T19:17:00.000-07:00

til Rapa Nui

Flyet kunne ikke dra før noe senere, tekniske problemer. Det går et om dagen fra Santiago. I kafeen sitter en tysk dame og leser en bok. Thor Heyerdal er på omslaget.

Vi går endelig om bord. Ved siden av meg sitter en innfødt kvinne. Sier hun er Rua og vært på sykehuset i Santiago. Hun ser en venninne lengre fram i flyet.

På setet ser jeg den. Godt pakket inn i avispapir, allikevel stikker en stor nese ut, statuene kalles Moaier. Kvinnen er på vei hjem etter et lengre opphold på sykehus. Sykehusene her gratis, men de offentlige sykehusene er ikke så gode. En del av middelklassen går til private leger. Senere på dagen forteller en eldre herre på øya at han fikk fantastisk help og proff diagnostisering i Chile. Han fortalte at siden legene ikke må stå privat ansvarlig for feil de gjør, gis også trygghet til også å riskikable beslutninger. Til rett og slett å ta en Heyerdahl.

Den unge arkitekten som nå sitter ved siden av meg, sier at han for ikke lenge siden kom tilbake fra Brasil. Der jobber de for å leve. I Chile lever vi for å jobbe. Jeg har nemlig flyttet fram en rad på flyet. Kvinnen på vei hjem spør om hun kan få min plass til sin venninne. Jeg får statuen. Den unge arkitekten og jeg prater, mens vi hører astmapusten til den tykke venninna bli kraftigere og kraftigere. Han vil gjerne fiske tunfisk, surfe, seile og gleder seg til sjøliv.

En lege og flyvertinner hjelper henne. En krans av kvinner rundt den tykke, tannløse. Hun puster tungt og er tydelig redd.

Jeg gir henne min dreieskive, den er ny. Halvsirkelen av kvinner rundt henne trøster og er kjærlige mot kvinnen fra Påskeøya. ”Tranquila mamma. Tranquila mamma”. Særlig en av flyvertinnene som ser ut av samme folk, sier stadig ”mamma, mamma”.

De trøster, gir henne oksygen, og en sprøyte tror jeg... De får henne henne tilbake. Flyet går som en stødig pram nå. Med snuten svakt retning himmelen, uten å vingle. Piloten vet hvor han skal. Ingen sted i verden har lengre vei til nabofolk enn de på Rapa Nui.

Damen med astmaanfall takker for medisinen. Hun fra sykehuset vil vite hvor jeg bor. Jeg lover å avgi rapport når jeg får fingrene ned mellom visa kort, en feit lommebok, mynter og får fisket fram lappen med navnet til Horges innfødte venn.

Mannen ved siden av meg snakker i vei. Er hyggelig, snakker bra engelsk. Han er på vei bort fra et problem, det forsvant i det vi så vingen mot det blåe havet. Han forteller at vennene kjenner kysten fra Santiago til Navidad ( betyr jul på norsk). Vennene fulgte kysten med en jeep. Sier det var nydelig å kjøre langs de hvite strendene og bade. Jeg gleder meg sånn til å komme fram.

Hun blir dårlig igjen. Denne gangen flytter jeg bakover til en finsk forretningsmann. Han lover å maile meg om det finske skolesystem. Undres hvorfor skolen er så god i Finland. Han forteller at finnene har et veldig åpent forhold til kunnskap. Han forteller også at barna bruker mye nettet, og at de på mange skoler verdsetter ungdommers evne til å stjele og sette sammen tekst. Evnen til å bygge opp tekst fra forskjellige kilder, uten å nødvendigvis måtte reprodusere så mye selv.

Han forteller også at han mener at Finnland har alt for lite kontakt med Russland og de andre tidligere sovjetrepublikkene. Han sier at i Finland ville de vinne mye på å øke kontakten. Tankene går til Norge og alt det Sigurd har fortalt meg om.

Jeg er framme. Camilo og en kvinne som hjelper han møter meg på flyplassen. Vi kjører til en nydelig liten gård. Hester springer over plassen. Late, gule bikkjer ligger langs huset og ser dorskt og vennlig på meg.

Camillo tror at vi er to som kommer. Vet ikke at det bare er en kjekk 39 åringer som går og beiter alene. De skal ha 80 amerikanske dollar, eller 40 000 chilenske pr natt. Jeg synes også det blir litt ensomt og dyrt å bo her helt alene. Litt absurd, på denne frodige grønne øya. Det er et stykke til sentrum. Det er ganske fortryllende her. Hestene, den frodige åpne sletta, med åsene i bakgrunnen. Var det her Astrid Lindgren skrev sine bøker?
Vi blir enige om at jeg antagelig flytter ut i morgen. På natten kryr det av maur, jeg må flytte til det andre rommet. En sprekk i gulvet er oppdaget, og de beveger seg taktfast mot et havarert insekt, langt, langt under senga.

landtur fra Con- Con. Lokal restaurant og ridetur på stranda

2007-04-06T15:02:00.000-07:00

I dag er det fredag. Siste dag i Con Con og Viña. Det er nydelig sol, slik at man blir litt døsen og det ble varmt i Landroveren på vei ut til landet. Nå så jeg hvor dyrket jorda er her. Enorme skoger med avocadotrær, durer, og ikke minst sitrontrær. Chile er en storprodusent av frukt, og i bilen minnes jeg epler med Chile på.

Vi kommer fram til en liten krans av mur og plast. Utenfor brenner en liten krukke, en miniatyr av keramikkovnen inne i restauranten. Han drar fram en plate med sydende fisk. Det lukter brendt. Den røykaktige deilige lukten når sommern flyter inn i høsten. En vakker kvinne står å rører i en rykende gryte.
Inne er flere leirkrukker med rosa blomster.
Sola står i senit. Ivan og Fredrik står på en liten bro. Ser ned i en bekk som sildrer nedover mot havet. Vi er på bondelandet i Chile. De vet hva de skal bestille. Først får vi nybakte rundstykker, i små beger er det hakket tomat, løk, olivenolje og koriander.
Så varme empanadas fylt med sjømat eller kjøtt. Senere potetmos og store stykker oksekjøtt, i en deilig brun saus og rødvin. Syltede fesken i en fruktsuppe og sterk kaffe. Vi er helt slått ut etter måltidet, men Dago klarer å kjøre ned på stranda. Der rir folk, og vi får blandet alt sammen godt på hesteryggen. Det er mange ryttere der, og noen er proffe. Bølgene skummer hvitt mot stranda. Strandrestaurantene er fulle av argentinere og chilenere som koser seg i påska.

Tilbake i Viña Del Mare

2007-04-05T19:27:00.000-07:00

Ivan kjøper veske til sin kjære Thale. I Mendosa er det mange veske og skinnbuttikker. Jeg er betatt av byens vakre kvinner. Det var tropisk og varm kveld med plutselig striregn. Fredrik finner ly for regnet.

Vi er tilbake etter en hyggelig guttetur til Argentina Mendosa. Veien er ganske smal og svingete i Andesfjellene. Kombinert med at det er svært bratt, og noen steder fritt fall på hundre meter, var vi helt avhengige av at sjåføren ikke gjorde noen store feil.
Nå splitter vi lag for noen dager. Jeg reiser en uke til Påskeøya natt til lørdag. Fredrik og Ivan blir her hos familen. Det er veldig hyggelig å bil kjent med familen her, og de har virkelig vært kjempe hyggelige og gjestfrie mot meg.

Veien gjennom Andesfjellene

2007-04-04T10:36:00.000-07:00

Mange vasker bilruter mens bilene staar paa roedt.

Naa er vi i Mendosa, Argentina og koser oss i 28 varmegrader. Vi tok buss fra Viña Del mar i Chile. Vi sneglet oss gjennom de mektige Andesfjellene. Kaktuser, steinete, grusaktige hoeye fjell. Snoe paa toppene. Lenger ned i dalen en blek, kalkaktig bekk, saa en foss, og elver. Vi lengter etter aa fiske.
Paa toppen er det en grensestasjon mellom Argentina og Chile. Der var det vanskelig aa puste. Heldigvis solgte de typiske argentinske broed med skikkelig gode biffer. Det er en grundig kontroll av bagasje og matvarer paa grensen. Det er kjempehoeyt ned mange steder, saa bussturene var spennede. Her bor vi paa et fint hotel. Vakre kvinner, fantastisk biffsteder, og gode viner skal hvist finnes her. Foreloepig har vi spist paa et gatekjoekken som Pato anbefalte. Pato har vaert her mange ganger, og er proff paa forholdene. Naa skal vi ut og handle litt. Det er visst mange steder hvr de selger skinnjakker og sko til meget gode priser.

Det er mange gamle biler her. Ford og Peugout er mest populaere, og den gode gamle 404, som min fotballtrener hadde paa 80 tallet. Argentina hadde for 15 aar siden en mektig og sterk oekonomi, situasjonen har vaert daarlig noen aar, men eoekonomien er paa vei opp igjen. Chile har vaert stabil i mange aar, men allikevell er det en av de landene i verden hvor det er stoerst forskjell mellom rike og fattige.

Naa skal vi gaa og spise skikkelig, tykk og diger biff. Hilsen oss i Mendosa!

Lokal fiskehandler i Con Con

2007-04-02T17:42:00.000-07:00

Her er Dagos hus. Vi spiser Machas som er en type skjell. De spises både råe og stekt i ovnern med parmesan. krabbeklør er også å få.
I morgen drar vi med buss til mendosa i Argentina, chao!

Forberedelser til den lange flyturen rett ut i havet- påskeøya

2007-04-01T20:20:00.000-07:00

Fra Gordon Ivan Johnsen
Betzy Kjelsbergsvei 15
0486 Oslo
Mobil i Norge 41 66 26 98

Til professor Erik Torsby ved UIO

Mitt navn er Gordon Ivan Johnsen. Jeg er på en reise i Chile. Jeg er med mannen til kusina mi, som er chilensk. Her bor vi hos hans famile. Fra 7. april til 14. april reiser jeg til påskeøya. Jeg har kjøpt flybilletter litt på sparket. Jeg jobber som lærer for flyktninger i Oslo Voksenopplæring Skullerud, og har tidligere hatt stor glede av å kunne vise filmen om Kon Tiki, og fortelle om Thor Heyerdahls reiser og arbeide. Jeg beundrer hans ønske om å forstå sammenhenger, få ny kunnskap, samt hans reiselyst.
Jeg vil være glad hvis du har eventuelle tips som kan gjøre turen til Påskeøya mer lærerik for meg, og som eventuelt også kan gi grunnlag for å bruke noe av det jeg opplever i undervisningssammeheng. Jeg leste om ditt arbeide på en link fra Wikipedia
http://www.forskning.no/Artikler/2007/mars/paaskeoya
Med vennlig hilsen G. Ivan Johnsen

1. april

2007-04-01T19:12:00.000-07:00

Hei alle og særlig deg da Io

Savner også ditt hyggelige smil. Jeg er trygt hjemme i "kokongen" etter nok en dag her i Chile. Må inrømme at det er litt sprøtt å være hos familier jeg ikke kjenner, og med mine minimale spanskkunnskaper. I dag har jeg kulan en del hos Dago, dere ser bilde av han på bloggen, bildene fra festen. Hvis man trykker på de, blir de full størrelse.
Han som er blitt 50 år altså. Spilt litt bortennins med Fredrik og de andre i dag. Så dro vi til søstra til Ivan. Hun er alenemor og bor litt opp i åsen. Bor i et lite murhus. Hun har tre kjekke sønner, som ser indianske ut.

Damene lagde Empanadas, som må gå vår pølse i brød en høy gang. Litt skummelt noen ganger å spise noe som er pakket så godt inn i deig. Ivan ble skikkelig dårlig i magan etter å ha fortært en Empanadas på et sted som så ut som det hadde max en gjest i uka.
Men hos søstra til Ivan smakte de godt. Den gamle morra til Ivan kom stadig ut med nye, fulle av kjøtt, grønnsaker og noen med ost.

Husene er små og enkle. Det er nok ganske mange her i Chile som ikke har mer enn de trenger. Men det er også store, fine hus her. Når man er sånn langt unna, blir man virkelig minnet på at man er norsk, og at det å være et sted med et helt annet språk, uten engelsk som bindelledd, gjør at man både ser hvor stor og hvor forskjellig verden er. Man skjønner at slik må det være. At folk lever livene sine på forskjellige måter, og de enkle svarene på andres problemer vi ofte tror vi har, kanskje er unødvendige og litt oppblåste.

Det er i hvertfall utrolig mye rart å se her. I dag stoppa vi for å se noen menn som klatra ned en bro, og vips vandra øynene mine rett inn i gapet på en sjøløve. Den lå og beita fisk, i hvitt frådene havvann. Stadig en ny lang slank, sprellende fisk i kjeften.

Dagos 50 aarsdag- en ekte chilensk fest

2007-04-01T11:43:00.000-07:00

Bildene er fra den hyggelige festen til Dago. Ivan holder en morsom tale for sin bror. Forteller hva vi har i vente. Foerst staaende canapes med sjoemat- reker, asparges, egg og annet godt. Stadig paafyll med vaina, som er lager av eldre vin, egg sukker og cognac. Saa samles alle i et stort rom med stoler for gruppebilde.
Siden samles vi igjen i det store rommet, standig kommer servitoerene med forskjellige starters, grillspyd osv. Jeg tror det er den maten vi faar, men vi har mer i vente. Kollegaer og Dago selv holder taler med mikrofonen som vandrer rundt. Masse latter og hyggelig stemning.
Siden store argentinske biffer, spinatpaier og slags potetstapperuller. Endelig ogsaa brun saus paa det deilige kjoettet. Herlig mat! Tempo.
Siden dans, og andre leker. De fleste danser mye. Det er en dj der, som baade snakker og synger og holder smaa taler. det hele preget av venner og kollegaer som tydeligvis setter vdldig pris paa Dago, og hyggleig nasjonal kollektivfoelelse.

Vina Del mar strandlinje og Las Salinas strand

2007-03-31T09:34:00.000-07:00

fredag 29. Tur i Vina Del Mar- rikmannstrok og gamlestranda

2007-03-31T09:27:00.000-07:00

Fredag her i Con Con- jordskjelv og veining

2007-03-30T21:54:00.000-07:00

Ofte er det slik at tingene ikke kun fortoner seg svart- hvitt etter at man har tatt sakene nermere i ettersyn. Slik er det jo ogsa med Chile, nyansene begynner a prege kartet. Etter a ha spist frokost hos Ivans mor, blitt veiet, sa har vi tatt lange byturer bade til Val Paraiso, og i dag til Vina Del mar. Det er langt varmere enn jeg trodde de forste dagene. Vina Del Mars hus og blokker vender nedover mot havet. Vi gikk i dag gjennom deler av byen, sakte og i sikksakk nedover mot havet.
Ivan foreslo at vi gikk gjennom rikmansstrokene, der nydelige gamle steinhus er bygget pa 1800 tallet. Sinte bikkjer, ved siden av sammekveilede hageslanger, ligger murrende inne i gronne hager med rosa, slanke blomster. Et par huseiere har koblet opp elektrisk gjerde som skal gi strom til den som prover seg. Nar man sa senere beveger seg ned mot strada, treffer vi folk som vasker bilruter pa rodt, og er kreative pa andre mater, na tegnes et bilde at et land hvor et er stor forskjell pa rik og fattig. Ivan forteller at Chile er et hardt samfunn for mange, bade midelklasse og de som er fattige.
Folk er hyggelige her, og etterhvert er vi pa en strand. Hvit sand, og jeg tenker hvor feil jeg tok i gar med mitt vinterlige snakk. Sola steiker, og unge menn fra Santiago hopper pa en trampoline, roper til oss. Menn som jobber pa et av de mange byggeprosjektene her. Vi gjor oss sma. Vi vil vare i fred. Er redd for vare digitale kamerar og lommeboker. I en av dem ligger en flybillett til Paaskeoya. De kommer bort, vil ha fyr. Hilser, et par drikker noen ol. Sterke, slanke menn, noen med arr, en av dem mangler noen tenner i overmunnen. De gar, og vi er alene pa stranda.
Ivan forteller at han har lekt og badet pa denne stranden som gutt. Det er en liten strand som folger den samme halvsirkelinjen som hele denne kjempebukten har.Vi svommer litt i det kalde vannet. Sola er sa varm i dag, at man raskt far varmen i gjen. Jeg har tatt mange bilder, og skal forsoke a legge ut et par etter hvert.
En av kveldene vi satt i Ivans mors leiligenhet, begynte lampen a veive fram og tilbake. Det var et jordskjelv. Dago viste meg i dag skilt med anvisning med riktig loperetning ved Sunami.

Chileturen 2007

2007-03-28T09:34:00.000-07:00

raport fra Vina Del Mar
Sommern er over, og hosten har meldt seg her i midt Chile. Fortsatt ligger en og annen pa stranda, men de raske stiletthelskrittene og de igjenknappede strikkegenserne, snufset du horer i det folk farer forbi, far meg til a tenke to ganger for jeg eventuelt tar en rask dukkert i dag. Fredrik derimot har snakket om stranda siden han vakna.
Gatene er fulle av keramikkkrukker med fargefulle blomster, knyttet fast i stammene pa slanke palmer. Jeg har hvit og fin bukse pa meg i dag lant av Ivan, da jeg star alldeles ribbet for rekvisitter. De siste ryktene om bagasjen gar pa at min koffert sist er sett i Sao Palo i Brasil. Ivan og Fredrik har fatt sine. Litt bittert a ikke kunne soke ned i kofferten nar tingene virkelig royner pa, men pytt pytt.
Beklager for at det er noen rare skrivefeil utover de vanglige, men det mangler noen bokstaver pa tastaturet. Maten er ok, i gar var vi a spiste pa en restaurant en fetter til ivan driver. Stor tykk mann. Fiskesuppa veldig god. Og det er billig og spise ute.
Det er hyggelig hos moren til Ivan. Det er en liten leilighet, sa vi bor tre karer pa et lite soverom, sa det er litt camping stemning. Storeboror Pato, ma sove pa sofaen. Han har en sonn i Norge, som jeg kjenner litt fra for. Pato har bodd i Norge for, og jobbet i endresektoren. Broren Georges som driver videosjappe pa gata utenfor, hadde laget en deilig Chilensk oksestek den dagen vi kom. Tvillingsosteren til Ivan bor et annet sted, men kom sa vidt innom en kveld. Hyggelig a treffe hele familen.
Du kommer ikke langt med englishi her. Spansken min er heller darlig, sa det krever aktivt kroppssprak. Ivan kommer altsa fra en stor famile. De er fem sosken. Pa lordag blir broren hans, Dago, 50 ar og det blir en fest med 70 inviterte. Kona er maler. De bor i et landlig omrade utenfor Val Paraiso. Na er jeg i Vina Del Mare, skal ta en tur ned pa stranda, og mote Fredrik og Ivan.
De varmeste hilsner fra Chilie, ivanissimo

The timnes they are A_Changing

2007-03-12T13:22:00.000-07:00

Mitt poeng er at det er noen veldig spennende ved at flere stemmer har mulighet til å nå ut til andre stemmer. At å skrive og dele sine tanker på nettet gir en ny mulighet for folk, som ikke gjennom mange år har lært skrivekunsten, men nettopp lærer den på en interaktiv og i et diskuterende vis. Vårt forhold til skrift blir slik noe mindre alvorlig, og muligens noe mer lekent.

På det settet er nettet mer levende og mindre stringent enn en bok, som ikke i samme grad åpner for to forfattere, nemlig både leser og skribent. Jeg tror nok at du undervurderer mange menneskers evne til å skrive om ting, på en måte man forstår. Slik sett byr mange debattsteder på en mulighet til å få en bredere og mer nyansert framstilling av saker og ting. Vi kan også oppleve noe annet, nemlig at du får flere iakttakelser av vårt samfunn sett utenfra, noe nettopp mye stor kunst også makter å gjøre.

Der ligger også mange av de potensielle konfliktlinjene. Slike utenfra iakttakelser vil medbringe kritikk og konflikt. Helt kart utfordrer en fri ytring og et kritisk blikk oss smertelig hvis vi også er nødt til å kritisere våre venner.

Det blir vanskelig hvis vi er knyttet til disse gjennom et bånd som er skapt i et vakum, eller noe lukket rom. Et monarkisk rom. Det er alltid lett at det blir litt slik i en liten by. Derfor er fri konkurranse viktig, noe kommunikasjonsteknologi åpner for. Det er opplagt at vi i Norge vil få mange konflikter som vil gå på ytringsfrihet og sensur.

Noen folk sier at det er litt slik i Oslo, at enten er du innafor eller utafor. Et land med monarki kan legitimere en slags lukkethet i forhold til inkludering av tekst, nye taker eller bekjentskaper, ved at det ligger en aksept for at posisjoner arves, at det så og si ikke er helt rene linjer. Det er klart at det skal være lov å skille mellom offentlig og privat. Det er klart at teknologien utfordrer disse grensene og det er en spennende debatt. Jeg mener allikevel at det ligger noe åpnende og fritt ved at vi kan nå hverandre, at tilgjengeligheten øker.

Tenk deg et sekund at vi alle var i et åpent stort rom. Skulle ikke alle da få ordet, noe nettet jo åpner for, i langt større grad en tynn og strengt redaktørstyrt avis, eller skulle bare noen få snakke? Noe av det skremmende ligger nettopp i tilgjengeligheten, altså at vi i langt større grad kan kommunisere på tvers av institusjonaliserte kommunikasjonslinjer. Frykten for andre mennesker, og hva de vil en, vil også kunne bygges ned ved et åpnere samfunn.

teknologi og maktstrukturer

2007-03-03T15:39:00.000-08:00

Mulighetene for å nå fram har fått meg til å tenke, tenke en del.

Det har kanskje betydd mest for folk som ikke er tidlelt plass i tradisjonelle media, eller blitt fratatt denne, at mulighetene for kommunikasjon forbedres med nettet og mobiltelefoner. Dette er blitt lite nevnt i forbindelse med klager folk har over ufrivillig å bli nådd med disse mediene (se referat nedenfor fra justisdepartementet etikk- konferanse) Som formidler av virkeligheten i kraft av fagkompetanse, står man i fare for å lukke og ikke åpne samfunnet ved å ønske straffeforfølgning av personer som hendvender seg til dem. Henvender seg til dem slik de henvender seg til oss ved at en redaktør har gitt de oppgaven omå berette sin forståelse og beskrivelse av hva som skjer.
"Jeg forbeholder meg retten til å se deg slik jeg selv ønsker". "Jeg forbeholder meg retten til selv å bestemme om jeg vil forholde meg til det du sier". Denne holdingen står i en umoderne kontrast til moderne kommunikasjonsteknologi. Hvis folk i vårt samfunn som er i posisjon, har denne holdningen er det leit og treigt, hvis de er ok folk. Slik et monarki kun er et leit og teit system med en snill konge. Er det ublide folk med med denne gammeldagse privilegeholdningen, ja da er tenkemåten like udatert som en gammel, slem konge på tronen.
Brutalt er det at vi kan nåes, skrives om på nett, mail og sms, men alternativet mener jeg er verre. Savner ydemykhet i forhold til ytringsfriheten, den er ekstra viktig for oss når ting er vanskelig. Det er fristende å kun se mot axes of evil når man snakker om ytringsfrihet. Men teknologien utfordrer virkelig vårt syn på kommunikasjon. Eller hva?

Hodeplagg-privatlivetsfred og offentlige normer

2007-02-26T14:55:00.000-08:00

Ofte fremstilles fremmede kulturer, deres vaner og regler, som et resultat kun av en handlende part. Ofte glemmes at kultur, regler og kontroll også skapes av, og i gjennom aktivitet blant flere parter. Altså blir det for enkelt å si at hodeplagg er kvinneundertrykkende. punktum. Det blir jo da å framstille tradisjoner, regler og eventuelt også undrtrykking av individet, som noe som gros fram i et isolert manne miljø. Sannhetne er jo at mann og kvinner lever sammen i samfunn, og at nettopp i kryssningen mellom de, skapes normene, tabuene og reglene.
Som jeg vel har vært inne på tidligere, er jeg svært skeptisk til demoniseringer og overforenkliger av fenomener i en svært kompleks verden. Jeg kommer kanskje selv med en noe forenklet verson når jeg fremmer følgende hypotese. Samfunn med mye privatliv, mye barriere i kraft av eiendom som setter fysiske grenser ut mot resten av samfunnet, altså samfunn med mye aktivitet som er skjermet fra det offentlige, har mindre behov for normsettende regler i storsamfunnet, enn et samfunn nærmest uten vegger mot samfunnet, eller vegger med svakere struktur. Altså slike samfunn som ikke ønsker eller har mulighet til det skarpe skille mellom offentlig og privat, trenger også en strengere og mer normativ offentlig kontroll. Altså der hvor det ikke er en privat kokong å spinne sine egne nett i, blir også behandlingen av fellesnettet en langt mer alvorlig og strengere greie. Ved stadig å forenkle situasjoner hvor det foregår undertrykking av mennesker til en akse mellom to poler, mann kvinn, får vi problemer med å se et mer helhetlig bilde. Mange av de jobbene som i Norge gjøres av kvinner er dårlig betalt. Er dette egentlig kvinneundrtrykking? Disse rollene burde vært fylt av menn. Eller dreier det seg om retten vi alle har til å få skikkelig betalt?

Dataundervisning

2007-02-14T04:38:00.000-08:00

ja nå er jeg på Skullerud Vo. Jeg hjelper to elever med å lage blogg.

Debatten om Se og Hør- mitt og ditt- privatlivets f...

2007-02-13T13:17:00.000-08:00

Jeg har akkurat hørt debatten om Se og hør. Petter Nome viste en ny og usympatisk side. Han ønsket at folk som har jobbet i Se og Hør skal frosses ut av jobbmarkedet. Det var tydelig at skuespilleren som var med i programmet og Nome var fast bestemt på at en hver person har rett til selv å trekke linjen for hvor den private sfære går. Journalistlagets leder, hva nå hun heter, minnet oss om, akkurat i det hånda mi var på vei opp fra peanøttskålen, at det ikke allitid er opp til folk selv å trekke linjen for hvor grensene går. Nome derimot vil ha boikott av Se og Hør. Christer Falk lot seg derimot ikke lure. Han er fornøyd med Se og Hør, mindre med andre deler av pressa. Da ville han heller boikotte andre deler, enn å slutte seg til Nome. Det er interessant hva det egentlig betyr å bli skrevet om og bli omtalt i offentligheten. Kan vi kontrollere det, og i så fall med hvilke midler? Vel vi var å ta i litt hardt. Riktignok ble jeg oppringt av Folk og Film i dag. "Vil du komme ned å prøvefilme? Det skal lages en reklamefilm for møbelhuset, " sa damen. "Ok," jeg dro ned å prøvefilmet. Får se hva de betaler da. Ved nærmere ettertanke er det vel noen av Nomes programmer også som har vært temmelige avhengige av at folk byr på privatlivet sitt. I denne sammenheng legger jeg ut en artikkel jeg skrev, etter å ha fått fri fra jobbet for å gå på følgende komferanse:

Justisdepartementets etikk-konferanse.

Når et ønske fremmes om å få inn en grunnlovsparagraf om privatlivets fred, er det grunn til å spørre seg hvem vil ha en slik paragraf, og hvorfor. En grunn til et ønske om en egen bestemmelse om vern av privatlivet, kan være at personer som forvalter stillinger hvor de debatterer og eventuelt redigere ordskifter, får det mer komplisert ved at internett muliggjør nye stier for ytringer. Folk i maktposisjoner kan lettere nås i dag. Slik kan ufaglærte blande seg inn i diskusjoner mellom folk som forvalter ordskifte i kraft av kvalifikasjoner, og en kan oppleve maktkamp om hva ordskifte bør dreie seg om i større grad enn før, da TV, radio, bøker og aviser primært kommuniserte diskusjonene.

Justisdepartementet inviterte altså til debatt tirsdag 30. mai. Rammen rundt høringen var følgende problemstilling ”Kan Grunnloven redde privatlivet? Det moderne samfunn og menneskets privatliv”. Et av spørsmålene som skulle diskuteres var om vi trenger et nytt vern av privatlivet gjennom et tillegg i Grunnloven. Et nærliggende spørsmål er hvilke utfordringer står vi overfor ved at internett i mindre grad redigeres, enn andre media?

Justisminister Knut Storberget holdt en glimrende og demokratisk innledning, og sa at han inntok en lyttende posisjon.

Det kan nevnes minst to hovedlinjer en debatt om vern av privatlivet kan dreie seg om, ut i fra hvilke fokus vi har. I den første gruppen vil en debatt kunne dreie seg om behov for beskyttelse av enkeltindivider mot for eksempel overvåkning fra etablerte institusjoner, som politi og statsapparater, men også om lovverksbeskyttelse mot private salgsaktører som trenger seg på oss. Det er langs denne hovedlinjen Kristin Clemet skriver i siste utgave av Morgenblandet.

Den andre hovedlinjen, som jeg her vil belyse med utgangspunkt i konferansen, dreier seg om vanlige folks ytringsfrihet. Folk som utfordrer vante kommunikasjonslinjer, altså folks bruk av ny og utvidet kommunikasjonsteknologi. I denne gruppen er blant annet folk som er uenige med de som forvalter ordskifte, eller folk som ikke når fram i aviser, og derfor skriver gjennom internett. I denne gruppa finnes mye ungdom, som ofte har et annet forhold til bruk av internett enn sine foreldre. En del ungdom legger også ut informasjon om seg selv, og blir slik synlig og del av et større felleskap. Disse nye tendensene ble viet stor oppmerksomhet på konferansen.

Flere problemstillinger ble skissert opp på konferansen, blant annet at en del ungdommer legger ut bilder og informasjon om seg selv på internett, for langt flere gjester enn i det tradisjonelle fotoalbumet. Flere av debattantene, blant annet Kristin Clemet, fokuserte på faren i ungdommenes naivitet stilt ovenfor muligheten til å spre informasjon om egen person. At det å legge ut privat tekst og bilder på nettet vil bli brukt mot disse ungdommene når de søker jobb. Arbeidsgivere søker opp informasjon om dem, såkalt googler dem, og slik kan ungdommene bli stående utenfor arbeidslivet.

Det ble ikke tatt opp til diskusjon av innledere på konferansen at vi som samfunn og arbeidsgivere, altså mottakere av denne informasjonen, bør diskutere vår holdning til at folk, i takt med muligheter for det, bruker internett til å formidle informasjon som tradisjonelt har forblitt i den nære krets. Slik forsvant en viktig diskusjon som ville kunne belyse at det ligger og en trygghet i at folk legger bilder og tekster ut i offentligheten. Francis Sejersted, leder for ytringsfrihetskommisjonen som tok til orde for å grunnlovfeste retten til privatliv, fortsatte konferansen med blant annet å advare mot tendensen til å blande privat inn i det offentlig rom. Han påpekte at Big Brother og andre programmer tydeliggjør denne merkelige trangen til å gjøre privat til noe offentlig. Dette perspektiv er etter min mening feil, også i relativt demokratiske samfunn. Utfordringen ligger i å videreutvikle ungdommers lyst til å bruke sitt liv, sine erfaringer til å forstå noe mer allment i samfunnet og påvirke samfunnsutviklingen. Når det gjelder å skrive om sitt liv i offentlighet kan dette ha en viktig funksjon, som Sejersted overser. Alle samfunn er i forandring, og der hvor det gjøres brudd på menneskerettigheter er ikke skille privat og offentlig like lett å definere. Hvis vi nå forstår private skriverier som at du henvender deg i medier som leses av mange folk, om ditt liv. La oss si ved usaklige oppsigelser, kan nettopp det å skrive om forholdene som var grunn til oppsigelsen av deg, være nødvendig for andres sikkerhet. Nettopp ved å ta utgangspunkt i det individuelle, spesifikke, kan viktige strukturer, eller hendelser som skjer i et samfunn belyses. I dagboka i hylla hjemme, jobber ikke teksten, som den gjør ute blant folk, i ei avis eller på nettet. Perspektiver som at en utvidelse av forskjellige typer kommunikasjon er demokratiserende, ble nærmest ikke nevnt på konferansen. Kristin Clemet, Jon Bing som er professor i rettsvitenskap og andre fokuserte heller på folks naivitet og behov for beskyttelse mot sin egen meddelelsesiver, enn å ta opp i hvilken grad moderne kommunikasjonsteknologi kan åpne opp for brede debatter, og vekke folks interesse for politikk.

Premisset i bunn, om at det er greit arbeidsgivere skal avskrive jobbsøkende ungdommer som har mange tåpelige private treff på google, dreier seg om en gammeldags holdning. Slike arbeidsgivere, som unnlater å gi kvalifiserte folk jobb, foretar det virkelige angrepet på privatlivet.

Det ble slått fast som en ubestridt sannhet, at jo mer samfunnet vet om dine mer trivielle sider, jo skadeligere er det for deg. Det er nok forskjellige oppfattninger av dette ut fra hvor du selv står. Det ble riktignok også referert til undersøkelser som viser at folk flest ikke er så bekymret over spor de legger igjen fra betalingsterminaler, kameraer osv, men dette ble ikke diskutert i særlig grad. Kristin Clemet tok opp tåpeligheten i motsanden mot offentliggjøring av lister over skoleprestasjoner, som er ment som nyttig informasjon til forbrukerne, samtidlig som vi har en ukritisk holdning til ”forsøplingen” av det offentlige rom. Dette er et eksempel på at åpenhet, her om skole resultater, absolutt kan tjene forbrukerne. Slik skapes et ytre press på skoler, som kan fungere positivt, lik den nye medievirkeligheten skaper et ytre press om redelighet på de som regjerer ordskiftet. På sikt vil muligens også folk kreve at de nye mediemulighetene tas oftere i bruk når politikere møtes til diskusjon. Folk kan komme til å kreve å få TV-overført samtaler om utenrikspolitikk mellom lands topp politikere. Jeg oppfatter et grunnlovsforslag om privatlivets fred som et forsøk på å få bukt med folk som bruker e-post og internett til å skrive om og til personer med makt. Disse trenger dette ytre presset, lik skolen trenger innsyn utenfra. Som et eksempel på at det å være synlig oppleves som trygt, kan jeg referere til at jeg har innvandrer elever har blitt vist hjemmesider med bilder av en hel rekke slektninger, samt tekster de har skrevet om forhold i sine hjemland. At folk vil stille i Big Brother og lignende viser nok også en trygghet i forhold til vårt samfunn, som trenger en langt grundigere diskusjon, enn avfeiningen av denne tendensen som naivt selvdyrkeri. Når man leser en del av den muslimhetsen som skrives på åpne debattsider på internett, så er det klart at vi trenger et lovverk og et politi som tar dette på alvor. At vi våger å gå ut og bruke vår ytringsfrihet, gi disse rasistiske kreftene kraftig motmakt. Snart må akademikere her til lands bli mer opptatt av innhold enn av form, ellers blir FRP vår neste regjering. Kanskje er arenaen nettet, og ungdommen er for lengst varmet opp til kamp. Georg Apenes, direktør i datatilsynet, avrundet også konferansen med å påpeke at det nok ikke er flere lover vi trenger.

Gordon Ivan Johnsen. Norsklærer for innvandrer ved Oslo Voksenopplæring Skullerud.

e-post: Ivan.johnsen@skullerud.vo.oslo.no

Torsdag, snart, snart, snart, ukeslutt.

2007-02-01T14:22:00.000-08:00

Jeg har vært å sett bussen- eit heilagt oppdrag i kveld, sammen med Nimai. Det var et ok teaterstykke, ble imonert av Jan Grønnli. Intensitivt og bra spilt, men det blir liksomt litt langdrygt. Ei jente på vei til Polen for et møte med religionen, kommer ved feil inn på en buss med et resiefølge på veg for å fullføre den individuelle drømen. Opphold på eit kurhotell, sikkert med gjørmebad, varme klutar på panna, urtete og prat om global heating. Men så kommer dette fremmede elementet inn og gjør sjåfør Hermann til et dampande ubarbert skittent mannebein, kraft, galskap, slemskap og eit driv til å sette skuta, bussen med navneskiltet Hermann, inn på ny kurs.

Tenker at å skrive et teaterstykke må være... Ellers kan jeg jo levere inn min fraværsmelding allerede nå. Jeg reiser til Chile 23. mars til 15. april.

Leserer Tomm Kristiansens site bok, Leser om Sør Afrika. Interessant med rettsoppgjørene der. Vår inndeling av enkeltaktører i kategoriene god eller ond. Ondskapen skyldes denne ene, som virkelig er så ond, sa Blair, at bare han, han og han må fjernes. Sannhetskommisjonen i sørafrika, leser jeg, tenkte på annen måte. Selv den som hadde gjort de mest onde ting, som Blair ville forklart genetisk, fikk fortelle og slapp så inn. HMMM, til ettertanke. Kommunikasjon via nett muliggjør nærmest ett totalt brudd med bokstenkningen.

slutten av uka

2007-01-25T14:58:00.000-08:00

Sitter å titter inn i en stor tykk grammatikkbok "norsk referansegrammatikk". Jeg er jo norsklærer for voksne innvandrere og flyktninger, og har en god beta igjen på å bli en god og proff språklærer. Jeg synes at en del av lærerbøkene vi tradisjonelt bruker er for lite vitenskapelig rettet. Det gir makt å kunne analysere setninger. Finne leddene, slik at også grammatikkbøker blir forståelige. Segmentere ord, finne strukturer. Beherske og bruke en del begreper som fanger inn disse mønstre.
Ellers er vel det å lese en del bøker en fin måte å lære språk på. Derfor kontaktet jeg Dam i dag, og en hyggelig sjef svinger innom med bøker av Frid Ingullstad. Det er hun som har solgt så mye, en helt i fengsler, lest av folk, men ei plass til i forfatterklubben. Hun skriver en bok i måneden.
Debatten til gode snille Viggo synliggjorde noe av den samme aksen. Halvorsen for styring, kontroll og stat, hese Siv for folks dømmekraft, markedet er folk, slutt å frykte og svartmale dette markedet. Sa hun i hvert fall...

Ugh, ellers er jeg uten mitt treningskort, det er gått ut det som jeg flittig brukte forrige semester. Det blir lett lite trim, kun vandringen i gangene på Skullerud Vo, og det blir ikke nok.

Utvikling av organisasjoner- utviklingen av mennesket

2007-01-20T12:14:00.000-08:00

Den påståtte utryggheten i LOsynliggjør behovet for en grundigere debatt rundt ytringsfrihet. Slike konflikter som LOs kan bidra til å skape trygghet blant arbeidstakere. Vi må få større tryghet i forbindelse med ideeutvekslig og tanker rundt videreutvikling av bedriften vi jobber i. I dag er det fortsatt slik at mange gode ideer stenges bort fra de andre i bedriften ved at ideene kun hviskes inn i noen utvalgte ører som stoles på, eller at de gode ideene deles først etter man har hørt et klikk i en kontordør som lukker seg. At arbeidstaker skal være trygge på at de kan uttale seg om videre strategier i forbindelse med drift, uten å frykte saksjoner, ja det burde debattenaksen rundt mobbing ha snurret rundt. Dette kunne videre linkes til sykefraværet, hvis vi absolutt må, da en viktig faktor for helse er at medarbeidere opplever fonuft og at de er med å bruke sine evner, får bruke det de ser til å skape bevegelse. For det er slik at vårt samfunn hverken er ferdig bygget eller at vi benytter oss fullt ut av våre demokratiske rettigheter. Er det ikke derfor vi står opp om morgenen? behandlighttp://debatt.sol.no/show.fcgi?category=3500000000000013&conference=299&posting=20500000001870621

et skjelett er blitt tydliggjort
Skrevet av gordon ivan johnsen 13.januar.2007, kl 00:14

Det er en dualitet i LO konflikten, på et vis svekker den LO, på den andre siden kan vi si at det styrker LO. Det viser at maktmisbruk og mobbing ligger latent i alle maktstrukturer. Vi ser det til og med i LO, ergo er LO en meget viktig organisasjon, arbeidsoppgavene ligger og venter over alt. Det positive med at Yssen nå forteller om mobbing er at det åpner opp for at andre også tør å si i fra. Dette nærmest uavhengig av at en sak kan ha flere sider. Det påståtte store sykefraværet i Norge har nettopp noe med at folk opplever at de stues bort i arbeidsoppgaver hvor de ikke får brukt sine evner, og at de nærmest nektes se større sammenhenger og søke nye arbeidsoppgaver i kraft av nyervervet kunnskap. På toppene kan sjefer sitte og hidre bevegelse. Som kontigentbetaler må jeg jo og si at LO opptrer noe arrogant ved å ikke nå trekke noe allmet ut av situasjoner, virkelig stadfeste at de jobber for at folk skal verdettes, få bruke seg selv, ja nærmest settes fri...

tonys blogg

2007-01-17T13:38:00.000-08:00

Hei, jeg glemte å gi dere bloggadressen til Tony.

strukturer

2007-01-17T13:17:00.000-08:00

De nødvendige forandringer.

Når det for noen dager siden ble rullet opp nyheten om at danske statsborgere angivelig driver med terror, er dette interessant for oss i Norge å ta tak i. Lenge har vi i Oslo hatt en strukturell segregeringspolitikk. Jeg vil nevne aviser, skoler og yrkesliv, som konkrete områder hvor fra denne politikken suger næring.

Aviser omtaler konsekvent mennesker med en annen hudfarge enn hvit, som innvandrere og ikke som nordmenn. Dette sementerer og implementerer en holdning hos oss som godtar hudfarge som rangering. Jeg skal forklare hvorfor. Under pressedekning av kriminalitet presenteres mulige gjerningsmenn med annen hudfarge som innvandrere. Dette flytter fokus fra oss som samfunn som løser av kriminalitetens årsaker, ut til noe ukjent og farlig. Det frikjenner oss som samfunn. Slik blir altså de påståtte terroristene i Danmark identifisert som utlendinger, og ikke som Dansker. Skulle danske strukturelle årsaker kunne være påvirkelige faktorer for å hindre terror generelt, er det farlig at fokuset, som skulle stå på dansk jord, flyttes ut til frykt for noe der ute. Ved at journalister nå begynner, enten det har skjedd en mann en urett, han har gjort noe bra eller om han har gjort galt, å kalle han oss, blir han oss. Nå skriver de konsekvent utlending, eller den ikke etnisk norske mannen. Dette er rasistisk fordi allment samfunnsliv, og samfunnets utfordringer, vinkles journalistisk ut i fra folks hudfarge.

Skoler og språkopplæring for innvandrere er strukturelt med på å isolere innvandrere ved å plasser dem i egne store språksentre, segregert fra oss som kan språket så godt. Altså er utdanningspolitikken rasistisk. Denne isolasjonen, gjennom at nye folk stort sett blir værende utenfor de utdanningsinstitusjoner hvor andre norske går, fører til at mange unge folk fra andre land, treffer kun andre i samme situasjon. Språk læres nemlig i kontakt med de innfødte. Dette fører oss fram til neste stopp, arbeidet.

På arbeidsplassene må det åpnes for at de som er nye her, og ikke kan så mye norsk, allikevel får lov til å bli økonomisk integrert. Språket må rett og slett deles av oss med dem, slik gis norske vanlige arbeidstakere en viktig pedagogisk jobb. Vi kan ikke ha det slik lengre at Oslo har så store økonomiske forskjeller, som segregering fra arbeidslivet fører til. Å bli sendt til stadig nye tiltak med lav lønn, gir riktignok lave arbeidsledighetsstatistikker, men gjør at mange kompetente folk ikke får brukt seg selv. Dette betyr at det må skrives tekst som dytter mot og fjerner segregeringsmønstret i Norge.

Lærer Gordon Ivan Johnsen

Ved Skullerud Voksenopplæring

Hjelp

2007-01-17T13:04:00.000-08:00

Endelig har jeg fått hjelp av Tony Burner til å sette opp en blogg. Det er onsdag, midtuke, og Tony var ikke lett å få igang etter en stor porsjon middag. Det har seg slik at vi begge jobber som lærere, og har forstått at verdens største bok er internett.