Sunday, June 17, 2007

ørret, kvinner og meg





Takk Sigurd for hyggelig oppmuntring om å finne meg en kvinne. Jo, det savner jeg virkelig. Får vel lage meg en fin profil som jeg kan legge ut på match. Liker ikke så godt at man må betale for match, men det finnes kanskje noen gratise nettsteder der ute også.
Da kan jeg for eksempel legge ut tøffe bilder fra fisketurer og i andre settinger hvor jeg er som fisken i vannet. Som på turen til Bjoneroa forrige helg. Jeg er en villmarkens sønn.

Drømmer om en tur til Karasjokk hvor min kusine bor og jobber i Sametinget. Der er elva full av laks. Når jeg bodde på Nes i Ådal hvor mine foreldre var distriksleger, levde nærmest Bent Ove og jeg i elva. Vi fiska mye med mark og dupp, men bånnmeita også en del. Det var utrolig spennede å sveive opp fra dypet. Noe tungt og seigt som kom opp fra kalde Sperillen. Stanga som bøyer seg, etter hvert nappende rett ned mot vannflaten med flytende bjerkeblader og nåler litt dypere ned. Så se den fregnete fisken og den svartgråe bjerkegreina som den har surret sena inn i. Mot slutten av ungdomsåra med en dampende regnfuktig sneip i kjeften. Når du bånnmeiter hender det nemlig at ørreten svømmer videre ned langs bunnen, vikler seg fast i en grein som er med på å lage ekstra spenning.
Der ute nøt vi naturen. Vi var også på sett og vis egne herrer. Inne på land var en del ting vanskeligere. Vakke alltid så lett å lykkes i hornmusikken eller på fotballaget. det jeg savna mest tror jeg, var å bli inkludert og være en del av Nesgutta. Det å trene seg i å lykkes, men også våge å feile blant menneskene, har jeg nok mang en gang lurt meg unna. Slik sett så er jakten på ørret herved redefinert til jakten på en kvinne.

Thursday, June 14, 2007

Så var det torsdag og Urix. "Rå makt - rett og slett galskap"

Voldsstrategien vesten bruker i Afganistan, er livsfarlig forteller journalisten fra kanalen Al-Jazeera. Journalisten forsøker å forklare på Urix hvor dum den voldelige krigingen i Afganistan er.
Han forteller at stadig flere vanlige folk har fått drept nær familie av vestlige styrker. Disse føyer seg inn i rekken av folk som opplever at vestens krig mot terror og for geografisk kontroll, ikke er deres krig, så da kjemper de, sier Al-Jazeerajournalisten, mot de som skal være der nede for å "redde dem".
Han forteller også at mange, mange har fått husene sine ødelagt, og videre at de har fått lite pengehjelp til å reparere knusningsskadene.
En del av de som kommer fra Irak, Afganistan, Somalia og andre land møter jeg i lærerjobben. De er mange yngre voksne som ønsker å få seg en utdanning her i Norge. Og har de med seg en utdanning, regnes den jo ikke her i Norge. Som om utdanning er feks som en slitt sjorte som kan lett taes av og kastes.
Da sendes de på språkkurs. Tett sammen med mange andre som også kan lite av dette vakre språket her oppe i Nord. Ofte er folk på disse kursene gift med en som snakker samme språk. Eksponeringen av norsk er relativt liten, og faget er begrenset til norsk med noe samfunnskunnskap. Greit for en periode, men et slikt basiskurs er avhengig av åpene kanaler videre. Det er her jeg ser proppen i den alt for smale flaskehalsen.
De som er født før 1978 har rett på grunnskole og videregående skole dersom de ikke har fullført dette fra hjemlandet. Se: http://www.klartale.no/nyhet.asp?id=1999

Men det er altså ikke tilbud til alle, man bør kalle dette kapasitetsproblemer, men oftest kalles det at de ikke er gode nok i norsk. Slik kan folk sendes tilbake til et språkkurs eller til et eller annet tiltak, statistikker over ledige går jo ned.
Problemet i den delen av voksenopplæringen jeg befinner meg i, er blant annet at vi ikke gir fagundervisning i basisfagene, noe unge bør få relativt raskt. Mange slipper ikke gjennom nåløyet og får starta på grunnleggende utdanning. I verdens rikeste land! Heldigvis er det opprettet et servicesenter, men det kreves av de at det føres statistikk over antall søkere og hvor mange som får tilbud om grunnskole og videregående.
Det er også utrolig kjipt at ikke flere kan få gå på videregående skoler hvor norske går. Da treffer de norske og får tilgang til kunnskap formidlet av den brede stallen som finnes rundt på Oslos videregående skoler. Dessuten treffer de innfødte, andre elever som bærer språket, metaforene og på mange måter nøkkelen til et godt liv i det nye landet som har en lang vei å gå.
Hva med å begynne å prate om vårt eget samfunn, i stede for å stadig lete etter grusomheter hos alle andre? Hva med å se at alle mennesker er likeverdige. Det står det nemlig i menneskerettighetene.