Forfatter Dag Solstad har skrevet i samtiden om vår tid.

http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=132&Group=Politikk+%2D+Norsk&ThreadID=1412793&Thread=Om%20demokrati%20og%20deltakelse%20og%20det%20Solstad%20skriver

Av medlemnovember

Ivan_johsnen@hotmail.com

Forfatter Dag Solstad har skrevet i samtiden om vår tid.

Ytringsfrihetens vilkår er blitt forandret med internett. Derfor kunne også et lite tidskrift nå fram til så mange mennesker som brydde seg om publiseringen av muhammadtegningene. Hva finnes det egentlig i denne kraften? Dag Solstad kritiserer en dum og selvgod vestlig holdning til ytringsfrihet, og som i mangel av noe annet brukes til å herje med andre folk. Dette lar jeg her ligge, men jeg ønsker å ta tak i det jeg oppfatter som en del av den grunnmuren hans mediasyn hviler på.

At folks aktivitet på nettet har kraft viser seg i disse dager gjennom å kunne få betydelig påvirkning ikke bare i Dag Solstads liv, men også for mange av Midt-Østens folk, folk som i dag får lite av de oljeinntektene som hentes ut av deres land. Fra lørdagsradio en helg i sommer hørte jeg USA korespondenten si at ungdommer og førstegangsvelgere mobiliserer for politisk bevissthet og for stemmegivning i det kommende valget. Noe korrespondenten mener kan slå positivt ut for et maktskifte i USA. Bloggerne vil kunne komme til å forandre USA, sier hun. Dette viser med all tydelighet at bred tilgang til å kunne ytre seg er viktig.

Jeg har også nylig hørt norske ungdommer fortelle i et program på NRK 2, hvordan de bruker

nettsiden ”SI Det” til å diskutere ting de synes er viktig.

NRK 2 viste også forleden et meget interessant program fra Egypt hvor folk brukte data og annen moderne teknologi i kampen for at flere partier kan stemmes på ved valg.

Dag Solstad sier i siste utgave av Samtiden sier at ytringsfriheten ikke må vernes i fredstid. Hvorfor sier han ikke isteden at ytringsfriheten bør pleies og dyrkes?

Dag Solstad skriver blant annet i siste nummer av Samtiden om hvordan ytringsfrihet som hellig ide undergraver det kritiske blikk på hva som ytres, og at ideen om det hellige fri ord, skygger for den kritiske silingsevnen som en smalere, mer kritiskstyrt, profesjonalisert, slik jeg forstår ham, offentlighet borger for.

Hans (deres) bibliotek blir stående i artikkelen som motvekten. Dette kjølige rommet hvor han kan trekke seg tilbake til sin (deres) valgte litteratur. Bøker som også har vokst fram i tider hvor makten selv har trukket strenge linjer for hva som egner seg å dele med folket. Dette skillet mellom forbudt og lovlig tekst har i historien også kunnet virke som en trigger og en grensedragning og kan ha fremdrevet gode tekster, nettopp ved at disse har hatt sin nødvendighet, og gjennom sin litterære legitimitet har kunnet finne veien til Solsdads (deres) og andres hyller, på tross av mer eller mindre mislykkete forsøk på å få disse utgivelsene stoppet.

Slik føler Solstad seg trygg på at i vår del av verden trues ikke disse nødvendige utgivelsene av forsøk på å få de stoppet, men heller av motvekten, nemlig den store flyten av dårlig journalistikk. Denne drevet av profitt jag. Rissende penner som lager ubetydeligheter og krenkelser av folk, om til en litterær lett fordøyelig junk. Mikrofon og kamera presses inn i kjendisers brylluper, og slik tråkker på det vi alle ønsker å kunne beholde som vårt.

Solstad peker på mye ved vår medietid som ikke er særlig kritisk i dag, en medietid i hans øyne som neppe kan sies å bringe oss videre verken som lesere i (våre) bibliotek, eller som gir oss ytringer som vi igjen kan fylle bordet med en sommernatt. Hele denne suppen av sladder blir stående som en temmelig dum tåke.

La oss se den i forhold til våre amerikanske førstegangsvelgeres forfattervirksomhet. Eller for å være litt patriotisk, våre ungdommer som forteller om sine ytringer på nettstedet ”Si Det”.

Nå kan jeg utfordre Solstad!

Er det slik at det er bredden på tilgangen til ytringer som truer hans (deres) bibliotek? Der inne hvor han kan puste fritt, slik han åpent forteller det i Samtiden?

Hvordan skapes i så fall en motkraft til det billige som selges alt for godt?

Som folks penger gir rom for i form av antall SE og Hør kjøp, og som skaper mulighet for at (de) kan fortsette med dårlig journalistikk.

Er det også slik at folkebredden, bunnlinja, har mulighet til å være del av motvekten til dumskapen? At selve åpenheten ytringsmuligheten gir, må oppevalueres av Dag Solstad? At han må åpne for likeverdige møter mellom, ja skal vi kalle det mester og elev?

Det kan bli motvekten til det som i stor grad skapes av medier som ønsker å gjøre profitt på folks ublue kåthet på kjendiser, og på folks lette aksept av rask og overflatisk journalistikk. Er egentlig biblioteket ditt (deres) så privat, eller kan du flytte det ut?

Solstad peker på en idolisering av ytringsfriheten, og at denne altså truer kvalitet, han skriver i Samtiden: ”…ytringsfriheten tyter gjennom veggene, fra avisene på dørmatta og gjennom røret fra TV-apparatet til min leilighet. Det er i hvert fall et faktum at den ene (den hellige ytringsfrihet) truer med å slå den andre (biblioteket) i hjel”.

Våre kunstnere og forfattere har i de siste årene fått en del medforfattere. Noen driver en ganske ensom ørkenvandring på sin egen blogg med sporadiske besøk av bestemor og et par kompiser, mens andre deltar aktivt som unge amerikanere i dag. I stedet for Solstads dystre spådom om hundrer av år i en tidsalder preget av fordummende skriverier ute i offentligheten, kan selve offentligheten gjøres konkurransedyktig ved at statusen til trykkplasser på nettet, og folkemøter, heves nettopp ved at folk som er autoriserte deltar på lik linje i vårt felles bibliotek, som moderniteten også legger til rette for. Frigjør tekst, kunst og politikk fra kjapp økonomisk publiseringsprofitt.

Ved at dyktige folk deltar i nettdiskusjoner og deler sine betraktninger bredt, vil kanskje folks hunger etter også å se kjendiser i brudestasen avta noe. Det vil skape en konkurranse til det overfladiske, og dårlige som får noen og en hver til å skjemmes her ute.

Vil det at flere som han deltar i, og dyrker fellestrykkeplassen, åpne for at mange etter hvert tør ta av seg nicet på nettet og kjenne virkelig på at de også er en person både med rett til å ytre seg med fullt navn om de ønsker, og at det de sier smelter inn i, og blir del av, ikke en forsøplet virkelighet som Solstad mistrives i, men i selveste Solstads (vårt) bibliotek?

Er ikke en av vår tids styrke at vanlige folk kan og vet en masse, og har sterk forbrukermakt i form at full lommebok, men kanskje mangel på ytringsplasser som er respektert av kloke folk som Solstad?

Arabisk natt i Bangkok

Bangkok har et arbabisk omraade som ligger i Sukumwit. Der ligger det tett av arabiske spsiesteder hvor det grilles stoerrre stykker og lages arababisk mat. Det er veldig stilig og fint laget, med masse spisesteder. Der blant beduiner, elefanter og jeg vet ikke hva, traff vi en somalisk saudi araber. Hans far innvandret til Saudia Arabia foer krigen.

Vi spiste et typisk yemensk maaltid. Han fortalte om dobbeltspillet som foregaar i Midtoesten. Den brutale makten som brukes paa vanlige folk av kongedoemmet, hvor beduinsjaafoerer ikke faar loenn, mens amerikanerne faar gode oljepriser for aa overse at kongefamilien herjer og stjeler fra vanlige muslimske arbeidere. Han fortalte at Iran er en sivilisert soendagsskole i forhold. Motstand mot makta USA samarbeider med, blir slaat hardt ned paa, og det blir kalt terrorisme. Vanlige folk faar ikke del i det de eier, mens kongefamilien blir stoerre og stoerre da de stort sett bruker tiden paa aa nattlige gleder.

Alt dette fortalte han om mens vi satt inne i denne restauranten i Bangkok.

Vi har naa kommet frem til Chiang Mai etter en lang togtur nordover. Bor paa et fint hotell, Royal peninsula Hotel, men det er lite gjester her. Her er det mye aa gjoere, saa jeg sier bare God sommer videre!
Hilsen ivan

Bangkok en masse nytt og spennede aa se

Vi var foerste natta pa Rambruttri Village inn som ligger i Khaosan road. Det er et backpakker sted. Naa har vi flytta inn paa et hotell som ligger naemere sentrum. Swan hotel i Charoengkrung road. Det er fint her, og en masse fine butikker.

Saerlig Paragon senteret maa sees hvis man er i Bangkok. Det er kult aa vaere med Awale som svinger seg elegant rundt i byen, hopper paa busser og tog. Nesningen henger saa godt etter som han kan, og begynner faktisk aa faa en viss oversikt over hvor vi er.

Bangkok er saa mye mer enn hippiturisme og sexindustri. Men under Vietnamkirigen ble det virkelig satt fart paa sexindustrien. Da ble soldater tilbudt noen dager i Bangkok foer det bar hjem. Slik taxisjaafoeren i Chania paa Kreta fortalte om the Pearl i Hellas. Etter harde og fremmedgjoerende oppdrag i Irak og Afganistan faar unge amerikanse menn 3 dager luxus og fest paa hotellet the Pearl. mye blir fortalt i taxibaksetet full paa vei hjem.

Et annet Thailad

De har faktisk enorm kjoepekraft her naa, noe som gjoer at store sentre som Paragon er full av folk som handler, spiser fantastisk mat og som nyter livet. I dag har vi gaat i enorme bygninger som har alt av klaer og jeg er saa mett etter aa ha spist masse god mat.

Vi har kjoept en pakke av statens reisebyraaer, hvilket betyr nattog nordover til Chang Mai. Hotell der noen dager, saa tilbake hit, siden nattog til fine oeyer soer.

Fra Barcelonakysten

Jeg er akkurat tilbake fra en 8 dagers pakketur med Star Tour. Jeg kjøpte en uspesifisert tur kategori 1. Jeg fikk allikevel rom på et kjempefint hotell som ligger sør for Barcelona. Det heter Hotel Best Maritim, og jeg kan virkelig anbefale det. Mye mere spennede og hyggelig langs Barcelonakysten enn på Gran Canaria. Raskt ble jeg drevet inn i hotellets trygge rammeverk, med en kjempestor frokost, dog kringsatt av lykkelige spanske familier.

Det stod en ung svart mann og stekte speilegg. Ofte når jeg var og hentet påfyll av bønner og bacon var pulten min, for å bruke et skoleord, tatt av et lykkelig par, tross ordbokskiltet jeg hadde lagt fram som en opptattmarkør. Det var stort sett bare spanske og russiske folk der. Langs strendene er det en del folk fra Elefenbenskysten. De fleste solgte klokker og solbriller. En mann fortalte meg at det er lettere å komme inn i Spania enn i Frankrike, men at de ikke får papirer slik at de kan jobbe under ordnede forhold. Mannen på bilde lagde nye skulpturer i sand hver dag og levede av det.

Planen min om å dra videre inn i Collioure i Frankrike, gå malekurs og lære noen sett fransk, ble byttet ut av doskhet, og jeg ble raskt fanget av hotellets trygge siviliserende rammer. En alt for stor frokost og mye svømming både i bassenget og i sjøen. Jeg fikk tatt meg en tur til Salvador Dali museumet i Figueras. Anbefalt av en meget hyggelig russisk kvinne jeg desverre traff på hennes avreisedag.

Planene om et selvstendig kunstnerliv og et tomt flysete hjem merket Johnsen ble både korrumpert av behaget i sjøen, og at jeg på telefon ble enig med Awale, kompis og tidligere kollega, om å reise på en ferie sammen. Plutselig var jeg ikke alene.

Awale og jeg drar til Thailand. Vi reiser i morgen og blir reisende rundt i Thailand, ser Bangkok, sikkert Nord Thailand og håper også å få svømt litt. Jeg er veldig nervøs for turen og vinglet mye før jeg virkelig bestemte meg. Hjemreisen fra Bangkok er 30.juli.

Sommerhilsen fra ivan

Gran canaria rett før påske. virkelighet, kjendiser og kompiser.

De var temmelig drita de fire kara som vi så gjennom bussruta i det vi svingte bort fra flyplassen. To karer i sekstiåra, digre mager, to karer som jeg synes så gamle ut, men som var yngre enn meg. Jeg hadde kjøpt en uspesifisert uketur til Gran Canaria. Jeg fikk en liten to-roms med veranda ut mot bakgården og svømmebassenget på Soly Mar på Playa del Ingles. Fint og koselig hotel, og i det jeg hadde satt meg ned med reker kokt i olivenolje med masse hvitløkskiver i, kom de fire karene dettende inn.
Siden jeg klassifiserer Gran Canariaturen som en slags lungetreningstur, og at jeg dessuten skulle spise, ble jeg litt deppa over at han tykkeste karen hoppa udusja ut i bassenget og snøyt seg rett ned i vannspeilet før ha seilte ned i en av plaststolene sammen med resten av gutta.
Dagen etter viste det seg at de unge var sønner med fedrene sine på tur. Sønnene tok tydlig vare på fedrene, og fortalte meg over en morgenkaffe, på fet skånedialekt, at de festa og hadde det kult på disse gutteturene. Ikke mye å sjule for hverandre der de til daglig står på samme fabrikkgølvet.
Jeg bada både på Playa Del Ingles, men dro også til en strand de kalte Amfi, og en annen som heter Amadore beach.

Flotte strender, og på Amfi kom jeg i kontakt med to norske jenter. De fortalte om puben Valhall, og at Per Ståle Lønning drev den. Jeg reiste dit, og han som stod der fortalte at Lønning kun jobba for han.
Han kom og det var en del drittpreik om utledinger i Norge, og jeg gav gutta der motstand. Først ble jeg trua med å bli kastet ut, men da jeg sa at jeg mente Per Ståle burde vende tilbake i debattene, da han er en god journalist, men trenger å bryne seg i offentligheten, ja da planta han sine knallblå øyne i meg og sa: "Ivan, du er alltid velkommen her". Det var noe med den velkjente svake hoderistingen, hode litt på skakke, sjøblått blikk, et raust og åpent munngap som minnet meg om vestlendinger hjemme, som kombinert med et par tre Jagermaister satt meg i godt humør. Jeg hadde fått et glimt, og deltatt kort, i et virkelig øyeblikk, befestet av en en sommerbrun Per Ståle Lønning i kjøtt og blod. Det var noe virkelig i det, ja offentlighet, i motsetning til de europeiske damene tidlig sekstiåra, dagen før. De hang over bardisken i Arguineguin, og fortalte en cocktail om leilighetsinvesteringer de gjør i forskjellige land, og samtidig om hvor bekymret de er for alle innvandrere i Holland og Danmark. Det virket som om de mente at folk som kommer ikke vil jobbe. Min erfaring her, er at systemet hindrer mange i å komme i jobb. Skal nyankommende gå på språkkurs bør de gjøre det kombinert med å ha praksisplass hos en arbeidsgiver som har økonomi til å ansette folk. Skal introduksjonsordingen for flyktninger bli bra i Norge, må folk på praksis et sted som har potensial til å ansette folk i vanlig betalt jobb, etter en praksis og språkkursperiode. Foreløpig får alt for mange praksis på steder som ikke ansetter folk.

Neste gang jeg reiser til Gran Canaria skal jeg dra å spise fisk på El Pajar. Det er et busstopp etter den hyggelige norskkolonien Arguineguin. Bussjåføren som så ut som en skikkelig levemann, sa at han pleide å dra fra Las Palms til El Pajar kun for å spise fisk i den lille, havslitte cafeen helt nede ved sjøen. Da jeg kom dit, var det selvfølgelig den ene dagen i uka som det er stengt. Derfor ble det i steden biff ala Lindstrøm og dans på Hotell Las Palmas på kvelden. Over og ut fra Betzy Kjellsbergsvei.

utviklingen av en kunnskapsbedrif og krash i treet

I dag var vi på Øvresetertjern med språkelver fra Skullerud. Der oppe var det vinter, bra med snø og tjukk is på Øvresetertjern. Oslo og Omeng friluftsråd ordna med en diger buss og ski. De er virkelig kjekke karer, som fyrer opp bål, griller og lar det virkelig plystre i kaffekjelen. Det var flere debutanter med, og jeg er veldig urolig fordi en elev akte rett inn i en redskapsbu og ble kjørt av ambulanse til sykehuset.

På vei ned tenkte jeg mer på en ide jeg har til skoleutvikling. Kan lærere bruke noe av møtetiden til å ta grunnfag eller annen utdanning de er hypp på? Slik føler man at det er en viss bevegelse på tingene, rett og slett at man svømmer litt i den samme stimen som elevene. Det er noe med å få påfyll både faglig, og i å se at man vandrer mot noe utenfor skolen, eller så og si dypere inn i den. Det er for mange av oss som er fanga i en slags offerrolle, og semantikken i navnet "undervisnigsplikt", altså den tia vi ER PÅLAGT AV LEDELSEN til å uderviser i fagene, sier vel noe om en viss depreson i hele lærerstanden. Er det rart sier jeg, først er du elev alt for lenge som du er, så bærer det altså for noen rett tilbake i buret.

Ellers så får jeg ikke noe fart på at Skullerud Vo skal sammarbeide med bedrifter og næringsliv. Mange av elever som har praksisplasser er på et sted hvor de ikke har penger til å ansette dem senere. Derfor skulle bedrifter som har penger og vil ansette folk diktere skolen på hva de vil ha. Våre elever kan få gratis nosktimer, en gavepakke for bedriften, mot at folk kommer inn i ordna forhold og vanlig betalt jobb. Heldigvis kommer en del inn på Nav-kurs som de ønsker seg. Jeg håper at