Hodeplagg-privatlivetsfred og offentlige normer

Ofte fremstilles fremmede kulturer, deres vaner og regler, som et resultat kun av en handlende part. Ofte glemmes at kultur, regler og kontroll også skapes av, og i gjennom aktivitet blant flere parter. Altså blir det for enkelt å si at hodeplagg er kvinneundertrykkende. punktum. Det blir jo da å framstille tradisjoner, regler og eventuelt også undrtrykking av individet, som noe som gros fram i et isolert manne miljø. Sannhetne er jo at mann og kvinner lever sammen i samfunn, og at nettopp i kryssningen mellom de, skapes normene, tabuene og reglene.
Som jeg vel har vært inne på tidligere, er jeg svært skeptisk til demoniseringer og overforenkliger av fenomener i en svært kompleks verden. Jeg kommer kanskje selv med en noe forenklet verson når jeg fremmer følgende hypotese. Samfunn med mye privatliv, mye barriere i kraft av eiendom som setter fysiske grenser ut mot resten av samfunnet, altså samfunn med mye aktivitet som er skjermet fra det offentlige, har mindre behov for normsettende regler i storsamfunnet, enn et samfunn nærmest uten vegger mot samfunnet, eller vegger med svakere struktur. Altså slike samfunn som ikke ønsker eller har mulighet til det skarpe skille mellom offentlig og privat, trenger også en strengere og mer normativ offentlig kontroll. Altså der hvor det ikke er en privat kokong å spinne sine egne nett i, blir også behandlingen av fellesnettet en langt mer alvorlig og strengere greie. Ved stadig å forenkle situasjoner hvor det foregår undertrykking av mennesker til en akse mellom to poler, mann kvinn, får vi problemer med å se et mer helhetlig bilde. Mange av de jobbene som i Norge gjøres av kvinner er dårlig betalt. Er dette egentlig kvinneundrtrykking? Disse rollene burde vært fylt av menn. Eller dreier det seg om retten vi alle har til å få skikkelig betalt?

Dataundervisning

ja nå er jeg på Skullerud Vo. Jeg hjelper to elever med å lage blogg.

Debatten om Se og Hør- mitt og ditt- privatlivets f...

Jeg har akkurat hørt debatten om Se og hør. Petter Nome viste en ny og usympatisk side. Han ønsket at folk som har jobbet i Se og Hør skal frosses ut av jobbmarkedet. Det var tydelig at skuespilleren som var med i programmet og Nome var fast bestemt på at en hver person har rett til selv å trekke linjen for hvor den private sfære går. Journalistlagets leder, hva nå hun heter, minnet oss om, akkurat i det hånda mi var på vei opp fra peanøttskålen, at det ikke allitid er opp til folk selv å trekke linjen for hvor grensene går. Nome derimot vil ha boikott av Se og Hør. Christer Falk lot seg derimot ikke lure. Han er fornøyd med Se og Hør, mindre med andre deler av pressa. Da ville han heller boikotte andre deler, enn å slutte seg til Nome. Det er interessant hva det egentlig betyr å bli skrevet om og bli omtalt i offentligheten. Kan vi kontrollere det, og i så fall med hvilke midler? Vel vi var å ta i litt hardt. Riktignok ble jeg oppringt av Folk og Film i dag. "Vil du komme ned å prøvefilme? Det skal lages en reklamefilm for møbelhuset, " sa damen. "Ok," jeg dro ned å prøvefilmet. Får se hva de betaler da. Ved nærmere ettertanke er det vel noen av Nomes programmer også som har vært temmelige avhengige av at folk byr på privatlivet sitt. I denne sammenheng legger jeg ut en artikkel jeg skrev, etter å ha fått fri fra jobbet for å gå på følgende komferanse:

Justisdepartementets etikk-konferanse.

Når et ønske fremmes om å få inn en grunnlovsparagraf om privatlivets fred, er det grunn til å spørre seg hvem vil ha en slik paragraf, og hvorfor. En grunn til et ønske om en egen bestemmelse om vern av privatlivet, kan være at personer som forvalter stillinger hvor de debatterer og eventuelt redigere ordskifter, får det mer komplisert ved at internett muliggjør nye stier for ytringer. Folk i maktposisjoner kan lettere nås i dag. Slik kan ufaglærte blande seg inn i diskusjoner mellom folk som forvalter ordskifte i kraft av kvalifikasjoner, og en kan oppleve maktkamp om hva ordskifte bør dreie seg om i større grad enn før, da TV, radio, bøker og aviser primært kommuniserte diskusjonene.

Justisdepartementet inviterte altså til debatt tirsdag 30. mai. Rammen rundt høringen var følgende problemstilling ”Kan Grunnloven redde privatlivet? Det moderne samfunn og menneskets privatliv”. Et av spørsmålene som skulle diskuteres var om vi trenger et nytt vern av privatlivet gjennom et tillegg i Grunnloven. Et nærliggende spørsmål er hvilke utfordringer står vi overfor ved at internett i mindre grad redigeres, enn andre media?

Justisminister Knut Storberget holdt en glimrende og demokratisk innledning, og sa at han inntok en lyttende posisjon.

Det kan nevnes minst to hovedlinjer en debatt om vern av privatlivet kan dreie seg om, ut i fra hvilke fokus vi har. I den første gruppen vil en debatt kunne dreie seg om behov for beskyttelse av enkeltindivider mot for eksempel overvåkning fra etablerte institusjoner, som politi og statsapparater, men også om lovverksbeskyttelse mot private salgsaktører som trenger seg på oss. Det er langs denne hovedlinjen Kristin Clemet skriver i siste utgave av Morgenblandet.

Den andre hovedlinjen, som jeg her vil belyse med utgangspunkt i konferansen, dreier seg om vanlige folks ytringsfrihet. Folk som utfordrer vante kommunikasjonslinjer, altså folks bruk av ny og utvidet kommunikasjonsteknologi. I denne gruppen er blant annet folk som er uenige med de som forvalter ordskifte, eller folk som ikke når fram i aviser, og derfor skriver gjennom internett. I denne gruppa finnes mye ungdom, som ofte har et annet forhold til bruk av internett enn sine foreldre. En del ungdom legger også ut informasjon om seg selv, og blir slik synlig og del av et større felleskap. Disse nye tendensene ble viet stor oppmerksomhet på konferansen.

Flere problemstillinger ble skissert opp på konferansen, blant annet at en del ungdommer legger ut bilder og informasjon om seg selv på internett, for langt flere gjester enn i det tradisjonelle fotoalbumet. Flere av debattantene, blant annet Kristin Clemet, fokuserte på faren i ungdommenes naivitet stilt ovenfor muligheten til å spre informasjon om egen person. At det å legge ut privat tekst og bilder på nettet vil bli brukt mot disse ungdommene når de søker jobb. Arbeidsgivere søker opp informasjon om dem, såkalt googler dem, og slik kan ungdommene bli stående utenfor arbeidslivet.

Det ble ikke tatt opp til diskusjon av innledere på konferansen at vi som samfunn og arbeidsgivere, altså mottakere av denne informasjonen, bør diskutere vår holdning til at folk, i takt med muligheter for det, bruker internett til å formidle informasjon som tradisjonelt har forblitt i den nære krets. Slik forsvant en viktig diskusjon som ville kunne belyse at det ligger og en trygghet i at folk legger bilder og tekster ut i offentligheten. Francis Sejersted, leder for ytringsfrihetskommisjonen som tok til orde for å grunnlovfeste retten til privatliv, fortsatte konferansen med blant annet å advare mot tendensen til å blande privat inn i det offentlig rom. Han påpekte at Big Brother og andre programmer tydeliggjør denne merkelige trangen til å gjøre privat til noe offentlig. Dette perspektiv er etter min mening feil, også i relativt demokratiske samfunn. Utfordringen ligger i å videreutvikle ungdommers lyst til å bruke sitt liv, sine erfaringer til å forstå noe mer allment i samfunnet og påvirke samfunnsutviklingen. Når det gjelder å skrive om sitt liv i offentlighet kan dette ha en viktig funksjon, som Sejersted overser. Alle samfunn er i forandring, og der hvor det gjøres brudd på menneskerettigheter er ikke skille privat og offentlig like lett å definere. Hvis vi nå forstår private skriverier som at du henvender deg i medier som leses av mange folk, om ditt liv. La oss si ved usaklige oppsigelser, kan nettopp det å skrive om forholdene som var grunn til oppsigelsen av deg, være nødvendig for andres sikkerhet. Nettopp ved å ta utgangspunkt i det individuelle, spesifikke, kan viktige strukturer, eller hendelser som skjer i et samfunn belyses. I dagboka i hylla hjemme, jobber ikke teksten, som den gjør ute blant folk, i ei avis eller på nettet. Perspektiver som at en utvidelse av forskjellige typer kommunikasjon er demokratiserende, ble nærmest ikke nevnt på konferansen. Kristin Clemet, Jon Bing som er professor i rettsvitenskap og andre fokuserte heller på folks naivitet og behov for beskyttelse mot sin egen meddelelsesiver, enn å ta opp i hvilken grad moderne kommunikasjonsteknologi kan åpne opp for brede debatter, og vekke folks interesse for politikk.

Premisset i bunn, om at det er greit arbeidsgivere skal avskrive jobbsøkende ungdommer som har mange tåpelige private treff på google, dreier seg om en gammeldags holdning. Slike arbeidsgivere, som unnlater å gi kvalifiserte folk jobb, foretar det virkelige angrepet på privatlivet.

Det ble slått fast som en ubestridt sannhet, at jo mer samfunnet vet om dine mer trivielle sider, jo skadeligere er det for deg. Det er nok forskjellige oppfattninger av dette ut fra hvor du selv står. Det ble riktignok også referert til undersøkelser som viser at folk flest ikke er så bekymret over spor de legger igjen fra betalingsterminaler, kameraer osv, men dette ble ikke diskutert i særlig grad. Kristin Clemet tok opp tåpeligheten i motsanden mot offentliggjøring av lister over skoleprestasjoner, som er ment som nyttig informasjon til forbrukerne, samtidlig som vi har en ukritisk holdning til ”forsøplingen” av det offentlige rom. Dette er et eksempel på at åpenhet, her om skole resultater, absolutt kan tjene forbrukerne. Slik skapes et ytre press på skoler, som kan fungere positivt, lik den nye medievirkeligheten skaper et ytre press om redelighet på de som regjerer ordskiftet. På sikt vil muligens også folk kreve at de nye mediemulighetene tas oftere i bruk når politikere møtes til diskusjon. Folk kan komme til å kreve å få TV-overført samtaler om utenrikspolitikk mellom lands topp politikere. Jeg oppfatter et grunnlovsforslag om privatlivets fred som et forsøk på å få bukt med folk som bruker e-post og internett til å skrive om og til personer med makt. Disse trenger dette ytre presset, lik skolen trenger innsyn utenfra. Som et eksempel på at det å være synlig oppleves som trygt, kan jeg referere til at jeg har innvandrer elever har blitt vist hjemmesider med bilder av en hel rekke slektninger, samt tekster de har skrevet om forhold i sine hjemland. At folk vil stille i Big Brother og lignende viser nok også en trygghet i forhold til vårt samfunn, som trenger en langt grundigere diskusjon, enn avfeiningen av denne tendensen som naivt selvdyrkeri. Når man leser en del av den muslimhetsen som skrives på åpne debattsider på internett, så er det klart at vi trenger et lovverk og et politi som tar dette på alvor. At vi våger å gå ut og bruke vår ytringsfrihet, gi disse rasistiske kreftene kraftig motmakt. Snart må akademikere her til lands bli mer opptatt av innhold enn av form, ellers blir FRP vår neste regjering. Kanskje er arenaen nettet, og ungdommen er for lengst varmet opp til kamp. Georg Apenes, direktør i datatilsynet, avrundet også konferansen med å påpeke at det nok ikke er flere lover vi trenger.

Gordon Ivan Johnsen. Norsklærer for innvandrer ved Oslo Voksenopplæring Skullerud.

e-post: Ivan.johnsen@skullerud.vo.oslo.no

Torsdag, snart, snart, snart, ukeslutt.

Jeg har vært å sett bussen- eit heilagt oppdrag i kveld, sammen med Nimai. Det var et ok teaterstykke, ble imonert av Jan Grønnli. Intensitivt og bra spilt, men det blir liksomt litt langdrygt. Ei jente på vei til Polen for et møte med religionen, kommer ved feil inn på en buss med et resiefølge på veg for å fullføre den individuelle drømen. Opphold på eit kurhotell, sikkert med gjørmebad, varme klutar på panna, urtete og prat om global heating. Men så kommer dette fremmede elementet inn og gjør sjåfør Hermann til et dampande ubarbert skittent mannebein, kraft, galskap, slemskap og eit driv til å sette skuta, bussen med navneskiltet Hermann, inn på ny kurs.

Tenker at å skrive et teaterstykke må være... Ellers kan jeg jo levere inn min fraværsmelding allerede nå. Jeg reiser til Chile 23. mars til 15. april.

Leserer Tomm Kristiansens site bok, Leser om Sør Afrika. Interessant med rettsoppgjørene der. Vår inndeling av enkeltaktører i kategoriene god eller ond. Ondskapen skyldes denne ene, som virkelig er så ond, sa Blair, at bare han, han og han må fjernes. Sannhetskommisjonen i sørafrika, leser jeg, tenkte på annen måte. Selv den som hadde gjort de mest onde ting, som Blair ville forklart genetisk, fikk fortelle og slapp så inn. HMMM, til ettertanke. Kommunikasjon via nett muliggjør nærmest ett totalt brudd med bokstenkningen.