To dagers besoek paa Phi Phi

Baracudan de har fanget kan vaere en farlig fisk. Hvis du har paa deg smykker foer du skal svoemme i tropiske stroek, boer du ta de av. En ring eller et halskjede blinker lik en lite fisk gjoer, og stoerre fisker kan bite etter deg.

Jeg har tatt et par dager paa Phi Phi islands. De tar turister paa forskjellige baatturer, og jeg fikk svoemt masse i dag. Vannet er helt nydelig. Vi saa delfiner, som jeg proevde aa ta bildet av. Klikker du paa det, ser du kanskje skyggen av en.
Jeg drar tilbake til Koh Lanta i morgen. Der blir jeg noen dager til. Vannet er helt fantastisk, og det er helt klart. Kapteinen paa baaten vi dro med spurte om jeg vil jobbe paa en av dykkebaatene hans. Jeg maa innroemme at det fristet aa forlenge Thailandsturen noe.

God jul

Her er stien jeg gaar fra bungalowen til stranda.

Det er mange gode fiskeretter her. Mye kokt fisk i forskjellige sterke sauser. Det er ogsaa blekksprut, hummer og mange forskejllige retter med reker. Bildet nedenfor er av der jeg bor. Det er veldig hyggelige folk der, og delig mat.

Kho Lanta. En oey utenfor Phuket i Thailand

Hei, jeg var innom Time for Lime i gaar. Drakk barvin og prata med folk. Jeg skulle hilse fra Junie. Hun kjoerer kokkekurs, men har faatt magesaar, og er ikke helt i form. Jeg nyter strandlivet og koser meg paa http://www.andaman-sunflower.com/Spa.htm og proever aa trene litt med svoemming og massasje paa stranda. Det er en helt, helt fantastisk strand her. Jeg har ikke sett liknende!

De har deilige Thairetter i kafeen, og det er billig mat her. Jeg spiser vaarruller og smakfulle thairetter saa mye jeg bare kan. Det meste av treningseffekten og lungeoppbygningen har foreloepig blitt borte paa kveldene med vin og prat i baren.

Ekteparret som driver Andaman, en tysk fyr og en kvinne fra Thailand, er ikke fornoeyd med utvikligen her paa oya. Ja, de frykter den. Hun forteller at beboerne paa oeya selger landet sitt til utelandske byggeslskaper. For penga kjoeper oeyfolket biler og andre kjappe varer. Saa stroemmer penga og turistene inn, men da er det andre som tjener disse pengene. Hun forteller at det er masse skjult hat her, og gir meg et hefte om salg av tomt.

Det blir kokkekurs en av kveldene hos Junie paa Time for Lime http://www.timeforlime.net/testimonials.htm. I gaar snakket jeg lenge med en tysker som heter German. Han led av klassisk Islamfobi, og var dypt sjokkert hvordan de behandler kvinnene, disse muslimene. Han malte ogsaa bilder av Berling som frihetens Mekka, hvor du kan kjoepe alt, til og med bestemor, om du faaretrekker litt eldre damer. German var ikke like kritisk til sin egen tumleplass tydeligvis. I blant synes jeg vestlige folk blir litt kjepphoeye i sin kritikk av andre som barbarer, mens vi selv er de opplyste demokrater. Dette anser jeg som en av globaliseringens utfordringer. At paa sett og vis maa vi beholde respekten for forskjeller, i hvertfall en kritisk sans til kompleksitet og mangfold, og ikke beskrive andre folk saa ensidig som Aasne Seierstad gjorde.

Paa morgenen vasker en del av turistene heromkring bort modernitetslagg ved aa staa i timesvis i varmen aa gjoere yogaoevelser, stoenne ut indiske mantraer, og prate om den globale forrurensingssituasjonen paa kvelden.

Det var hyggelig paa Time for Lime i gaar. Pratet lenge med en kar fra Dublin, men som naa har slaat seg ned i Malaysia. Han fortalte at i forrige uke, ute paa joggetur, saa han en slange som var naermere 3 meter. Sakte rygget han bakover. I min bungalow er jeg redd om natten. Etter min oppfattnig skal et hus vaere et skall, tett og beskyttende.

Bungalowen min har en del aapninger, og store sprinkler paa badet, og de fortalte meg paa Andaman at det hender at slanger er inne i bungalowen i perioder de staar tomme. Alle nattens lyder kommer rett inn. Saa kom yogalaereren, hun stoler jeg ikke helt paa, og fortalte meg at hun har hatt en slange i sin bungalow, og anbefalte meg aa riste alt for skorpioner foer jeg tar klaerne paa meg. Hun fortalte ogsaa at Thaiene ikke lar barna springe ute mellom kl. 18 og kl.19. Da er kobrane ute aa jakter, med seg har de et lager fullt av gift, paa dette tidspunktet fortsatt liggende i kjeven som en udetonert bombe, noe som kan vaere kritisk for en liten barnefot aa traakke rett ned paa. Senere paa kvelden kan et slikt bitt vaere mindre farlig.
Saanne ting paavirker en snoepyse som meg. Derfor har jeg sovet lite de foerste nettene. Foerst naar den foerste forvirrede hanen galer i halv sekstiden finner jeg en trygg ro.
Hilsen ivan

jeg blir 40 år om 15 minutter

Jeg blir førti snart. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg skal snart ut på badet og barbere meg, slik at det går hurtigere i morgen. På vei til jobben som jeg trives i. Det er veldig ok og lærerikt for meg å jobbe som lærer for folk fra så mange forskjellige land. Jeg håper at mange av de som er elever på Skullerud finner seg en ok, stabil jobb, greit betalt. At de får en arbeidskontrakt som sikrer deres rettingheter som arbeidstakere. På Skullerud har vi mange elever som har lite utdanning fra hjemlandet sitt, kanskje kun litt grunnskole, og skal bygge seg et liv i bydel Østensjø og omkringliggende steder.
I blant blir jeg overveldet over den vennlighet jeg blir møtt med av elever som går på de forskjellige språkkursene. Jeg legger ved noen synspunkter jeg skrev ned på den bransjen jeg befinner meg i. Jeg sendte den til Dagsavisen, men de satte det ikke på trykk. Det var bra det, jeg vil heller diskutere og legge disse betraktningene ut på våre interne diskusjonssider på jobben. De trenger brytning med kollegaer som jobber i feltet. Jeg begynner å bli ganske glad i Oslo VO Skullerud. Det er noe i de gyldene ordene om å jobbe innenfra.

Språkopplæring og kvalitet

Av lærer ved Oslo Voksenopplæring Gordon Ivan Johnsen

E-mail: ivan.johnsen@skullerud.vo.oslo.no

En institusjon vil for brukerne og ansatte være et lite speilbilde på hele samfunnet i den forstand at de mønstre som preger storsamfunnet også virker i institusjonen. Institusjoner bærer et stort ansvar i å oppdage disse mønstre, reflektere over dem, og eventuelt utfordre og søke å skape forandring. Kanskje vi kan si at institusjonen bærer et større ansvar enn hele samfunnet i kraft av å være mindre og mer kontrollerbart enn storsamfunnet. Dette legger et ansvar på skoler som driver språkopplæring for voksne flyktninger og innvandrere.

I de siste ukene har det i Dagsavisen vært en del skriverier om språkopplæringens kvalitet i Oslo. Blant annet har to viktige problemstillinger vært diskutert. Den ene går på selve kvaliteten på norsk­undervisningen. En stor prosentandel av de som tar Norskprøve 2 og 3, består ikke eksamen. Et strengere krav om spesialutdannede lærer har vært etterlyst og forklart som en av årsakene til at man ikke lærer så mye på norskkurs. Et annet problem belyst i media er at innvandrere som ønsker grunnutdanning ikke får plass. Dette på tross av at mange har lovfestet rett til slik udanning.

Det som ikke har vært belyst i media kretser rundt begge nevnte problemer, nemlig ute­stengningen fra skole og arbeidsliv hvor norske er. Voksenopplæringen har en stor utfordring som institusjon i å utfordre og arbeide for at vi bør se språkopplæring og det å bli kjent med den norske kulturen som en kollektiv oppgave, hvor de fremste formidlere av språket finnes blant ”vanlige” norske, både arbeidstakere og norske elever ved forskjellige skoler. Det tragiske for mange som kommer til Norge kan bli at man segregeres bort fra språket av den grunn at de selv ikke kan nok norsk.

Gi innvandrere tilgang til de skoler norske går på.

Derfor bør debatten dreies ett hakk videre. Vi må jobbe for at de som ønsker videregående skole, bør få opptak i vanlige videregående klasser. Ved å gi elevene i en slik klasse rollen som aktive deltakere i integrerings- og språkopplærings­prosessen, vil disse kunne forklare og bistå nye landsmenn. Problemet med å gå for lenge på språkopplæringskurs er at man får for lite kontakt med norsk språk. Forsker Perly Folstad Norberg tar blant annet i Dagsavisen opp norske myndigheters fokus på antall kurstimer. Nettopp ved at norskkurs til dels også har virket som tiltak bestilt av sosialkontorer og arbeidskontor kan de lett bli for lange og passiviserende. Ved kortere kurs som har klare mål og tidsavgrensning, vil kvaliteten på kursene også kunne bli bedre.

Ved søknader både på jobber og på det å komme inn på voksenopplæringens videregående kurs møtes altfor mange med det svar at de ikke behersker språket godt nok. Vi ser nå at dette er en argumentasjon som dels biter seg selv i halen, sett at vi mener at språk er noe som også tilegnes gjennom tid og ved inkludering.

Da jeg studerte norsk som andrespråk, slo det meg i hvor liten grad forskere og lærere ved Universitetet i Oslo som utvikler språklærerprogrammer, tok opp den viktige sammenhengen mellom inkludering i arbeidsliv, på tross av ikke fullt utviklede norskkunnskaper, og at språk læres gjennom å treffe ”oss”, ikke ved segregering, som spesialisering av arbeidsfeltet språkopplæring kan føre til.

Sosialkontorenes trekk i grunnstønaden hvis man har jobber, skaper fattigdom.

Slik savnes en diskusjon i Voksenopplæringen, i avisene og ved Universitetet som utfordrer utestegningen av flyktninger og innvandrere fra det norske samfunnet. Alt for mange har sittet fast i et liv med lave sosialhjelpssatser, uten at sosionomene har fått politikere til å forstå at i stede for å kutte i satsene ved ekstraarbeid, burde folk få ett år på å bygge seg opp økonomisk, med beskjed om at ekstrainntekt ved siden av minimumssatsene verdsettes, og skaper ikke trekk. Dette burde selvfølgelig gjelde norske som utlendinger.

En modell som altså bør diskuteres mer er at de unge som ønsker videregående skoler slippes etter innføringskurs inn i vanlige videregående klasser, fulgt opp av en lærer fra Voksenopplæringen. Elevene i denne klassen får tildelt rolle og status fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) som aktive integreringsarbeidere.

For den store gruppen som ønsker jobb, bør vi utfordre holdninger om at folk som snakker gebrokkent ikke skal få ok jobber i vårt samfunn. Kurssentre kan i større grad tilby arbeidsgivere støtte slik at de tør ansette folk, og gi kurs på kvelden, som er tilpasset en situasjon som tillater at de står i en vanlig betalt jobb.

Dagens Knut Olsen

Gode gamle Odvar Nordli gav et tydelig bilde på hva fattigdomsbekjempelsen bør handle om for blant andre Bjarne Håkon Hansen, Kåre willoch, Siv Jensen m.fl. i debattprogrammet i kveld. Han sier at det er galt at uføretrygdede har så lave satser. Også de som er langvarig på soisialhjelp har et veldig stress med penger.
Nordli pekte på noe interessant, som også kan spille en rolle i min bransje, nemlig at det er et brudd på sosialhjelpsloven å true med å fjerne pengene til forskjellige klienter hvis de ikke gjør som aetat, sosialkontor, eller en bydelskontakt sier. Jeg mener at det er på tide at folk som får sosialhjelp over en lengre periode, altså som er neppå økonomisk, bør kunne få tjene det de vil ved siden av sosialhjelpa over en periode på ett år. La folk bygge seg opp økonomisk. Altså både at man kan spe på grunnstønaden med et par ekstrajobber, uten at sosionomen på sosialkontoret sporenstreks må få inn lønnslipper og videre iler bort til sekretæren som klipper bort tilsvarende beløp som inntjent fra sosialpengene, slik at det ikke var særlig verdt å ta den ekstrajobben.

Desverre sliter vi med en moralisme i Norge som hidrer oss i å se penger somden godaste hjelper både i psykiatri, medisin og også som "bensin" for folk som vil drives opp fra de glatte, sleipe veggene i bunn av den bøtta som består av så mange lag, og som samler oss til et land.

Eller kanskje det er rett og slett manglende evne til å se at helse og sosialarbeid i høyeste grad er politikk, altså tett sammenvevd med den fordelignen av penger som er valgt. Dette peker gode gamle Odvar Nordli på.
For folk som etterhvert vil jobbe, men som har for lite kapital og som går på sosialpenger, skal sosialkontoret ikke røre de pengene som tjenes på toppen av sosialstøtta i ett år. Riktignok skjønte jeg på debatten i dag at det skjer nye og bedre ting på sosialhjelpsfronten, så kanskje jeg heller burde feie for egen dør. Jeg tok jo også en prat med Bjarne Håkon på Smedstad bensinstasjon i går kveld, jeg på vei hjem fra Motebello, han lyttet til forslaget om å få tjene fritt ved siden av sosialhjelpen.
Introduksjonsordningsprogrammet som jeg jobber i lager masse stress for flyktnignene med at de mister penger om de ikke følger tidsoppsettet som bydelen krever. Jeg er også skeptisk til at så få av introduksjonsdeltakerne utplasseres i praksis på arbeidsplasser hver de trenger folk, og kan betale ordentelig siden. Derfor skrev jeg om dette til Dagsavisen, men etter å ha fått et automatsvar om at kanskje- kanskje ikke, og det nå har gått noen uker, tenker jeg at jeg heller skal legge den ut på Oslo VOs sider til intern diskusjon.

Dokumentasjon

Dette bildet er fra Lohneområdet. Her er det mye ørret.







Den brede Fedafjorden. Litt lenger inn vokste min bestemor Inga opp.






Her i Fedafjorden hvor elva renner ut mot sjøen vokste altså bestemoren min opp. Vi følger elva utover med båten til Finn. Fjorden var full av makrell, men vi fikk også en del sei, og en fjesing eller pettermann som de kaller den. Han tyskern som ble stukket av en slik i sommer, måtte holde fingern i varmt vann, slik drives giften ut. Det er et stort smelteverk der ute i brytningen mellom elv og sjø. En del av makrellen filiteres, og skal i denne uka agne opp en line. Da fiskes det etter bånnfisk. Big fish.
Finn har alltid med masse digg på sjøen. Cola, Twist, rudstykker og diverse pålegg. Vi pleier å skjære kraftig stykker av påleggene, og fyller opp til det taket som ikke er, med mayones.

Jeg er skeptisk til en dreining bort fra et kollektivt fokus på helsepolitikk, til en overfokusering på individets eget ansvar for egen helse, og derigjennom lett egen skyld for sykdom. Det er jo liksom bare selv å shoppe det rette på samfunnets uendelige store supermarked. Lett blir det da at de få feite får beskjed om å sjerpe seg, da de jo også er et irriterende speilbidet på dette velfyldte matfatet av alle verdens herligheter. Jo, jeg frykter en helsepolitikk som går i moraliserende retning. Hvor det kritiskkollektive gangsynet mistes. Så i så måte ser jeg fram til Michael Moores alltid så karrikerende dokumentarer, denne gang om helsevesenet.
Small fish ( de to ørretbidelene)
I elvene på Lohne er det masse ørret. Det biter vanvittig godt, og mens Emil jogga, smøg jeg meg ned mot strykene og den smale hoggormsvarte elva. Der i overgangen fra bekkestryk til bredere elv beit ørreten godt denne morgenen. Det gir også tid til å tenke når man står å kaster med mepsen.

Sommerferie

I dag reiser jeg en tur til Sørlandet. På det lille feriestedet Lohne hvor min bestefar vokste opp. Jeg er tilbake i byen senest mandag 9. juli. Nedenfor gården stryker en blågrå elv bunnen med de store kampesteinene, full av fisk, raskt nedover mot sjøen.

Over husene vi bor, ruger Lohneknuten. Den er også litt blåsort noen ganger. Man kan svømme i et lite vann rett ved husene. Jeg skal svømme en del, og forsøke å komme meg i form. Gisle har nemlig utfordret meg på å bli med på jogging til høsten. Det er rundt HELE Sognsvann, her ser vi kun en flik av vannet.

Lenger ned mot sjøen holdt bestemors familie til. Ved breddene til en større elv, også på vei ut mot sjøen. Det hvor elva bryter mot den salte sjøen, kan man få en laks eller sjø-ørret i det båten feller seg inn fra elv til sjø.
Der ute i i sjøen, fortsatt litt fjordaktig, med bratte fjell som elvebredder, fisket min kjære grandonkel Fritjof lange, torsk og masse makrell. Nå lever sønnen Finn der, og vi pleier å ta en fisketur.

ørret, kvinner og meg

Takk Sigurd for hyggelig oppmuntring om å finne meg en kvinne. Jo, det savner jeg virkelig. Får vel lage meg en fin profil som jeg kan legge ut på match. Liker ikke så godt at man må betale for match, men det finnes kanskje noen gratise nettsteder der ute også.
Da kan jeg for eksempel legge ut tøffe bilder fra fisketurer og i andre settinger hvor jeg er som fisken i vannet. Som på turen til Bjoneroa forrige helg. Jeg er en villmarkens sønn.

Drømmer om en tur til Karasjokk hvor min kusine bor og jobber i Sametinget. Der er elva full av laks. Når jeg bodde på Nes i Ådal hvor mine foreldre var distriksleger, levde nærmest Bent Ove og jeg i elva. Vi fiska mye med mark og dupp, men bånnmeita også en del. Det var utrolig spennede å sveive opp fra dypet. Noe tungt og seigt som kom opp fra kalde Sperillen. Stanga som bøyer seg, etter hvert nappende rett ned mot vannflaten med flytende bjerkeblader og nåler litt dypere ned. Så se den fregnete fisken og den svartgråe bjerkegreina som den har surret sena inn i. Mot slutten av ungdomsåra med en dampende regnfuktig sneip i kjeften. Når du bånnmeiter hender det nemlig at ørreten svømmer videre ned langs bunnen, vikler seg fast i en grein som er med på å lage ekstra spenning.
Der ute nøt vi naturen. Vi var også på sett og vis egne herrer. Inne på land var en del ting vanskeligere. Vakke alltid så lett å lykkes i hornmusikken eller på fotballaget. det jeg savna mest tror jeg, var å bli inkludert og være en del av Nesgutta. Det å trene seg i å lykkes, men også våge å feile blant menneskene, har jeg nok mang en gang lurt meg unna. Slik sett så er jakten på ørret herved redefinert til jakten på en kvinne.

Så var det torsdag og Urix. "Rå makt - rett og slett galskap"

Voldsstrategien vesten bruker i Afganistan, er livsfarlig forteller journalisten fra kanalen Al-Jazeera. Journalisten forsøker å forklare på Urix hvor dum den voldelige krigingen i Afganistan er.
Han forteller at stadig flere vanlige folk har fått drept nær familie av vestlige styrker. Disse føyer seg inn i rekken av folk som opplever at vestens krig mot terror og for geografisk kontroll, ikke er deres krig, så da kjemper de, sier Al-Jazeerajournalisten, mot de som skal være der nede for å "redde dem".
Han forteller også at mange, mange har fått husene sine ødelagt, og videre at de har fått lite pengehjelp til å reparere knusningsskadene.
En del av de som kommer fra Irak, Afganistan, Somalia og andre land møter jeg i lærerjobben. De er mange yngre voksne som ønsker å få seg en utdanning her i Norge. Og har de med seg en utdanning, regnes den jo ikke her i Norge. Som om utdanning er feks som en slitt sjorte som kan lett taes av og kastes.
Da sendes de på språkkurs. Tett sammen med mange andre som også kan lite av dette vakre språket her oppe i Nord. Ofte er folk på disse kursene gift med en som snakker samme språk. Eksponeringen av norsk er relativt liten, og faget er begrenset til norsk med noe samfunnskunnskap. Greit for en periode, men et slikt basiskurs er avhengig av åpene kanaler videre. Det er her jeg ser proppen i den alt for smale flaskehalsen.
De som er født før 1978 har rett på grunnskole og videregående skole dersom de ikke har fullført dette fra hjemlandet. Se: http://www.klartale.no/nyhet.asp?id=1999

Men det er altså ikke tilbud til alle, man bør kalle dette kapasitetsproblemer, men oftest kalles det at de ikke er gode nok i norsk. Slik kan folk sendes tilbake til et språkkurs eller til et eller annet tiltak, statistikker over ledige går jo ned.
Problemet i den delen av voksenopplæringen jeg befinner meg i, er blant annet at vi ikke gir fagundervisning i basisfagene, noe unge bør få relativt raskt. Mange slipper ikke gjennom nåløyet og får starta på grunnleggende utdanning. I verdens rikeste land! Heldigvis er det opprettet et servicesenter, men det kreves av de at det føres statistikk over antall søkere og hvor mange som får tilbud om grunnskole og videregående.
Det er også utrolig kjipt at ikke flere kan få gå på videregående skoler hvor norske går. Da treffer de norske og får tilgang til kunnskap formidlet av den brede stallen som finnes rundt på Oslos videregående skoler. Dessuten treffer de innfødte, andre elever som bærer språket, metaforene og på mange måter nøkkelen til et godt liv i det nye landet som har en lang vei å gå.
Hva med å begynne å prate om vårt eget samfunn, i stede for å stadig lete etter grusomheter hos alle andre? Hva med å se at alle mennesker er likeverdige. Det står det nemlig i menneskerettighetene.

Trangt?

I forrige uke hadde vi besøk av foredragsholder Guttorm Fløystad ved Oslo Voksenopplæring på Skullerud. Fløystad foreleser for skoleledere og lærere om verdien av samhold og felleskap. Han påstår at frihet kun er noe som oppnås av individet i et "rom" som er preget av felles forankrede verdier som nettopp sikrer at individer kan blomstre.

Men fløystad tegner et bilde av noe som truer dette. Noe raskt og hurtig der ute, kontrollert av folk som ikke ønsker et kritisk kollektivt korrektiv. Et kollektiv hvor individer ytrer seg kritisk med kraft som får næring fra av å være trygt forankret i felleskap. Medisinen mot denne menneskelige fornuften blir å vektlegge vår alles suverene rett til å velge akkurat hva vi vil i markedets store frodige supermarked.

Det fløystad ikke gjør, er å adressere fabrikasjonen av dette limet inn i en bestemt politisk retning, eller å tegne et klart bilde av hvem denne fienden er. Altså bringer han ikke filosofien helt fram til å dreie seg om politikk og konkret styring. Jeg har hørt noe om brytningen mellom en mer politisk fragmentert vestlig filosofi og en strengere politisk vitenskaplig filosofi som det ble jobbet med i nyere tid i Moskva og en del andre europeiske land.

Derfor ble jeg nysskjerrig på et møte mellom Sigurd Lydersen, som har studert denne retningen og Fløystad. Et par dager etter satt vi på Bristol. Selv kan jeg lite filosofi og vitenskapsteori, men har fått vekket en interesse gjennom samtaler. Samtalen gikk lett og ledig mellom den unge og gamle på Bristol. Fløystad tegnet et bilde av det filosofiske miljøet på Blindern som foreløpig for lukket og uvillig til å la studenter jobbe med andre retninger enn de sentrale folk på instituttet selv kan og jobber med. Slik sett så mener jeg, Braanen, at det ville være av stor betydning å invitere og åpne avisa for en brytning mellom forskjellige ståsteder som betrakter det samfunnet og limet som Fløystad holder så høyt.

Med vennlig hilsen gryende filosofi og vitenskapsteoriinteressert lærer

Gordon Ivan Johnsen

"- Et menneske er et menneske gjennom andre mennesker. Det er umulig å være menneske alene, dette er essensen av menneskelighet. Vi eksisterer i et delikat nettverk av gjensidig avhengighet. Den eneste måten vi kan komme oss opp av denne grøften er sammen. Den eneste måten vi kan være rike og trygge er i felleskap". Fra Desmond Tutus tale i Trosmø forleden.

matematikk og gammel kunnskap

Jeg bor nå nede i hovedgata som ligger på vestsiden av øya. Omtrent alle Rupanuiene bor i nærheten av sentrum. Jeg bor hos Alvaro Atan & Isabel på Cabañas Inkaki- Uhi. Det koster det 15 000 pesos om natta. Enkelt, men reint og sentralt. Regnet kommer snart, så gamle Alvaro la ned et tykt dreneringsrør.
I går kom nye folk fra Chile, og vi hadde det hyggelig. Både kvinnen som er i slekt med Alvaro og den unge familen på tre, klager over at Chile er blitt for privat. Det offentlige har mye dårligere standard innen både utdanning og helse. De mener at jeg bør være glad for at jeg betaler 40 % skatt.
Her er alt grønt og fargefullt. De steller og tar godt vare på øya. I dag da jeg gikk over de grønne plenene, rammet inn av hekker fulle av blomster, så jeg en diger skilpadde. Den stiller opp kl. 9 om morgenen. Da renser de tunfisken nede ved kaia. Følger man kysten videre finner stadige plasser med Moaier. De fleste er vedt med ansiktene inn mot øya. Folket her mente en periode at de var de eneste gjenlevende.
De meislet ut disse kjempestatuene av fjellet. Noen er 10 meter høye og veier 40 tonn. En ligger fortsatt oppe i fabrikken. Det lå ofte et press fra høvdingen om en stor statue. Den som ble liggende i fjellet veier ca 250 tonn og er 25 meter lang.
Kanskje fraktet de de nedover åsene og ned mot havet på en slede. Det er mange teorier om hvordan. Statuene var avbildinger av ledere for de små gruppene som levde på øya. Disse Moaiene ble bygget over i tia 11 - 17 hundre. De står i grupper rundt om kring på øya. Ofte i nærheten av sjøen. Der lå altså en landsby. På kvelden ble steiner varmet opp på glør. Siden pakkes bananer, hummer og fisk inn i bananblader og legges inn mellom steinene. Øya var full av søtpoteter. Lager du en stappe av den, smaker den utmerket sammen med tunfisk. mange planter er visst introdusert her. Hestene kom senere, i 1817. Vår guide mener det er alt for mange av dem. På vei ned mot en av statuene møter vi en sterk eim av dødt dyr. Jeg ser ikke hesten, men den må ligge gjemt et sted i det grønne, nydelige gresset.
Rundt i stadig rytmisk beiting, struttende, brune, skinnende hestekropper. Det er 2500 av dem her på øya. Statuene har en topp på hodet. Når folkene her suser ridende forbi, ser du knuten i håret til mennen.
Menneskene her ødela statuene på 1700. Det var interne kriger, og mange av statuene knakk ryggen og fikk andre skader. 1960 31. mai var det et kjempejordskjelv. 9, 5 på skalaen, den fororsaket en sunami som skyldte flere statuer langt inn på land. Fortsatt er det en del som ligger veltet rundt om kring. En del er blitt gjenreist. Jeg teffer en del folk som kjente Thor Heyerdahl, og guiden nevner blant annet at en del statuer ble gravet ut etter Kon Tiki ekspedisjonjen. De var både dyktige sjømenn, hadde kunnskaper i navigering, matematikk og en masse lidenskap.
Det siste har jeg også, og går nå ut på disko med mine nye venner. Så vender jeg tilbake til Viñja på lørdag og så fly til Norge på søndag.

isla de pascua

Flyturen og fremme på Påskeøya. 1. natt på farm

til Rapa Nui

Flyet kunne ikke dra før noe senere, tekniske problemer. Det går et om dagen fra Santiago. I kafeen sitter en tysk dame og leser en bok. Thor Heyerdal er på omslaget.

Vi går endelig om bord. Ved siden av meg sitter en innfødt kvinne. Sier hun er Rua og vært på sykehuset i Santiago. Hun ser en venninne lengre fram i flyet.

På setet ser jeg den. Godt pakket inn i avispapir, allikevel stikker en stor nese ut, statuene kalles Moaier. Kvinnen er på vei hjem etter et lengre opphold på sykehus. Sykehusene her gratis, men de offentlige sykehusene er ikke så gode. En del av middelklassen går til private leger. Senere på dagen forteller en eldre herre på øya at han fikk fantastisk help og proff diagnostisering i Chile. Han fortalte at siden legene ikke må stå privat ansvarlig for feil de gjør, gis også trygghet til også å riskikable beslutninger. Til rett og slett å ta en Heyerdahl.

Den unge arkitekten som nå sitter ved siden av meg, sier at han for ikke lenge siden kom tilbake fra Brasil. Der jobber de for å leve. I Chile lever vi for å jobbe. Jeg har nemlig flyttet fram en rad på flyet. Kvinnen på vei hjem spør om hun kan få min plass til sin venninne. Jeg får statuen. Den unge arkitekten og jeg prater, mens vi hører astmapusten til den tykke venninna bli kraftigere og kraftigere. Han vil gjerne fiske tunfisk, surfe, seile og gleder seg til sjøliv.

En lege og flyvertinner hjelper henne. En krans av kvinner rundt den tykke, tannløse. Hun puster tungt og er tydelig redd.

Jeg gir henne min dreieskive, den er ny. Halvsirkelen av kvinner rundt henne trøster og er kjærlige mot kvinnen fra Påskeøya. ”Tranquila mamma. Tranquila mamma”. Særlig en av flyvertinnene som ser ut av samme folk, sier stadig ”mamma, mamma”.

De trøster, gir henne oksygen, og en sprøyte tror jeg... De får henne henne tilbake. Flyet går som en stødig pram nå. Med snuten svakt retning himmelen, uten å vingle. Piloten vet hvor han skal. Ingen sted i verden har lengre vei til nabofolk enn de på Rapa Nui.

Damen med astmaanfall takker for medisinen. Hun fra sykehuset vil vite hvor jeg bor. Jeg lover å avgi rapport når jeg får fingrene ned mellom visa kort, en feit lommebok, mynter og får fisket fram lappen med navnet til Horges innfødte venn.

Mannen ved siden av meg snakker i vei. Er hyggelig, snakker bra engelsk. Han er på vei bort fra et problem, det forsvant i det vi så vingen mot det blåe havet. Han forteller at vennene kjenner kysten fra Santiago til Navidad ( betyr jul på norsk). Vennene fulgte kysten med en jeep. Sier det var nydelig å kjøre langs de hvite strendene og bade. Jeg gleder meg sånn til å komme fram.

Hun blir dårlig igjen. Denne gangen flytter jeg bakover til en finsk forretningsmann. Han lover å maile meg om det finske skolesystem. Undres hvorfor skolen er så god i Finland. Han forteller at finnene har et veldig åpent forhold til kunnskap. Han forteller også at barna bruker mye nettet, og at de på mange skoler verdsetter ungdommers evne til å stjele og sette sammen tekst. Evnen til å bygge opp tekst fra forskjellige kilder, uten å nødvendigvis måtte reprodusere så mye selv.

Han forteller også at han mener at Finnland har alt for lite kontakt med Russland og de andre tidligere sovjetrepublikkene. Han sier at i Finland ville de vinne mye på å øke kontakten. Tankene går til Norge og alt det Sigurd har fortalt meg om.

Jeg er framme. Camilo og en kvinne som hjelper han møter meg på flyplassen. Vi kjører til en nydelig liten gård. Hester springer over plassen. Late, gule bikkjer ligger langs huset og ser dorskt og vennlig på meg.

Camillo tror at vi er to som kommer. Vet ikke at det bare er en kjekk 39 åringer som går og beiter alene. De skal ha 80 amerikanske dollar, eller 40 000 chilenske pr natt. Jeg synes også det blir litt ensomt og dyrt å bo her helt alene. Litt absurd, på denne frodige grønne øya. Det er et stykke til sentrum. Det er ganske fortryllende her. Hestene, den frodige åpne sletta, med åsene i bakgrunnen. Var det her Astrid Lindgren skrev sine bøker?
Vi blir enige om at jeg antagelig flytter ut i morgen. På natten kryr det av maur, jeg må flytte til det andre rommet. En sprekk i gulvet er oppdaget, og de beveger seg taktfast mot et havarert insekt, langt, langt under senga.

landtur fra Con- Con. Lokal restaurant og ridetur på stranda

I dag er det fredag. Siste dag i Con Con og Viña. Det er nydelig sol, slik at man blir litt døsen og det ble varmt i Landroveren på vei ut til landet. Nå så jeg hvor dyrket jorda er her. Enorme skoger med avocadotrær, durer, og ikke minst sitrontrær. Chile er en storprodusent av frukt, og i bilen minnes jeg epler med Chile på.

Vi kommer fram til en liten krans av mur og plast. Utenfor brenner en liten krukke, en miniatyr av keramikkovnen inne i restauranten. Han drar fram en plate med sydende fisk. Det lukter brendt. Den røykaktige deilige lukten når sommern flyter inn i høsten. En vakker kvinne står å rører i en rykende gryte.
Inne er flere leirkrukker med rosa blomster.
Sola står i senit. Ivan og Fredrik står på en liten bro. Ser ned i en bekk som sildrer nedover mot havet. Vi er på bondelandet i Chile. De vet hva de skal bestille. Først får vi nybakte rundstykker, i små beger er det hakket tomat, løk, olivenolje og koriander.
Så varme empanadas fylt med sjømat eller kjøtt. Senere potetmos og store stykker oksekjøtt, i en deilig brun saus og rødvin. Syltede fesken i en fruktsuppe og sterk kaffe. Vi er helt slått ut etter måltidet, men Dago klarer å kjøre ned på stranda. Der rir folk, og vi får blandet alt sammen godt på hesteryggen. Det er mange ryttere der, og noen er proffe. Bølgene skummer hvitt mot stranda. Strandrestaurantene er fulle av argentinere og chilenere som koser seg i påska.

Tilbake i Viña Del Mare

Ivan kjøper veske til sin kjære Thale. I Mendosa er det mange veske og skinnbuttikker. Jeg er betatt av byens vakre kvinner. Det var tropisk og varm kveld med plutselig striregn. Fredrik finner ly for regnet.

































Vi er tilbake etter en hyggelig guttetur til Argentina Mendosa. Veien er ganske smal og svingete i Andesfjellene. Kombinert med at det er svært bratt, og noen steder fritt fall på hundre meter, var vi helt avhengige av at sjåføren ikke gjorde noen store feil.
Nå splitter vi lag for noen dager. Jeg reiser en uke til Påskeøya natt til lørdag. Fredrik og Ivan blir her hos familen. Det er veldig hyggelig å bil kjent med familen her, og de har virkelig vært kjempe hyggelige og gjestfrie mot meg.

Veien gjennom Andesfjellene

Mange vasker bilruter mens bilene staar paa roedt.

Naa er vi i Mendosa, Argentina og koser oss i 28 varmegrader. Vi tok buss fra Viña Del mar i Chile. Vi sneglet oss gjennom de mektige Andesfjellene. Kaktuser, steinete, grusaktige hoeye fjell. Snoe paa toppene. Lenger ned i dalen en blek, kalkaktig bekk, saa en foss, og elver. Vi lengter etter aa fiske.
Paa toppen er det en grensestasjon mellom Argentina og Chile. Der var det vanskelig aa puste. Heldigvis solgte de typiske argentinske broed med skikkelig gode biffer. Det er en grundig kontroll av bagasje og matvarer paa grensen. Det er kjempehoeyt ned mange steder, saa bussturene var spennede. Her bor vi paa et fint hotel. Vakre kvinner, fantastisk biffsteder, og gode viner skal hvist finnes her. Foreloepig har vi spist paa et gatekjoekken som Pato anbefalte. Pato har vaert her mange ganger, og er proff paa forholdene. Naa skal vi ut og handle litt. Det er visst mange steder hvr de selger skinnjakker og sko til meget gode priser.

Det er mange gamle biler her. Ford og Peugout er mest populaere, og den gode gamle 404, som min fotballtrener hadde paa 80 tallet. Argentina hadde for 15 aar siden en mektig og sterk oekonomi, situasjonen har vaert daarlig noen aar, men eoekonomien er paa vei opp igjen. Chile har vaert stabil i mange aar, men allikevell er det en av de landene i verden hvor det er stoerst forskjell mellom rike og fattige.

Naa skal vi gaa og spise skikkelig, tykk og diger biff. Hilsen oss i Mendosa!

Lokal fiskehandler i Con Con

Her er Dagos hus. Vi spiser Machas som er en type skjell. De spises både råe og stekt i ovnern med parmesan. krabbeklør er også å få.
I morgen drar vi med buss til mendosa i Argentina, chao!