til Rapa Nui
Flyet kunne ikke dra før noe senere, tekniske problemer. Det går et om dagen fra Santiago. I kafeen sitter en tysk dame og leser en bok. Thor Heyerdal er på omslaget.
Vi går endelig om bord. Ved siden av meg sitter en innfødt kvinne. Sier hun er Rua og vært på sykehuset i Santiago. Hun ser en venninne lengre fram i flyet.
På setet ser jeg den. Godt pakket inn i avispapir, allikevel stikker en stor nese ut, statuene kalles Moaier. Kvinnen er på vei hjem etter et lengre opphold på sykehus. Sykehusene her gratis, men de offentlige sykehusene er ikke så gode. En del av middelklassen går til private leger. Senere på dagen forteller en eldre herre på øya at han fikk fantastisk help og proff diagnostisering i Chile. Han fortalte at siden legene ikke må stå privat ansvarlig for feil de gjør, gis også trygghet til også å riskikable beslutninger. Til rett og slett å ta en Heyerdahl.
Den unge arkitekten som nå sitter ved siden av meg, sier at han for ikke lenge siden kom tilbake fra Brasil. Der jobber de for å leve. I Chile lever vi for å jobbe. Jeg har nemlig flyttet fram en rad på flyet. Kvinnen på vei hjem spør om hun kan få min plass til sin venninne. Jeg får statuen. Den unge arkitekten og jeg prater, mens vi hører astmapusten til den tykke venninna bli kraftigere og kraftigere. Han vil gjerne fiske tunfisk, surfe, seile og gleder seg til sjøliv.
En lege og flyvertinner hjelper henne. En krans av kvinner rundt den tykke, tannløse. Hun puster tungt og er tydelig redd.
Jeg gir henne min dreieskive, den er ny. Halvsirkelen av kvinner rundt henne trøster og er kjærlige mot kvinnen fra Påskeøya. ”Tranquila mamma. Tranquila mamma”. Særlig en av flyvertinnene som ser ut av samme folk, sier stadig ”mamma, mamma”.
De trøster, gir henne oksygen, og en sprøyte tror jeg... De får henne henne tilbake. Flyet går som en stødig pram nå. Med snuten svakt retning himmelen, uten å vingle. Piloten vet hvor han skal. Ingen sted i verden har lengre vei til nabofolk enn de på Rapa Nui.
Damen med astmaanfall takker for medisinen. Hun fra sykehuset vil vite hvor jeg bor. Jeg lover å avgi rapport når jeg får fingrene ned mellom visa kort, en feit lommebok, mynter og får fisket fram lappen med navnet til Horges innfødte venn.
Mannen ved siden av meg snakker i vei. Er hyggelig, snakker bra engelsk. Han er på vei bort fra et problem, det forsvant i det vi så vingen mot det blåe havet. Han forteller at vennene kjenner kysten fra Santiago til Navidad ( betyr jul på norsk). Vennene fulgte kysten med en jeep. Sier det var nydelig å kjøre langs de hvite strendene og bade. Jeg gleder meg sånn til å komme fram.
Hun blir dårlig igjen. Denne gangen flytter jeg bakover til en finsk forretningsmann. Han lover å maile meg om det finske skolesystem. Undres hvorfor skolen er så god i Finland. Han forteller at finnene har et veldig åpent forhold til kunnskap. Han forteller også at barna bruker mye nettet, og at de på mange skoler verdsetter ungdommers evne til å stjele og sette sammen tekst. Evnen til å bygge opp tekst fra forskjellige kilder, uten å nødvendigvis måtte reprodusere så mye selv.
Han forteller også at han mener at Finnland har alt for lite kontakt med Russland og de andre tidligere sovjetrepublikkene. Han sier at i Finland ville de vinne mye på å øke kontakten. Tankene går til Norge og alt det Sigurd har fortalt meg om.
Jeg er framme. Camilo og en kvinne som hjelper han møter meg på flyplassen. Vi kjører til en nydelig liten gård. Hester springer over plassen. Late, gule bikkjer ligger langs huset og ser dorskt og vennlig på meg.
Camillo tror at vi er to som kommer. Vet ikke at det bare er en kjekk 39 åringer som går og beiter alene. De skal ha 80 amerikanske dollar, eller 40 000 chilenske pr natt. Jeg synes også det blir litt ensomt og dyrt å bo her helt alene. Litt absurd, på denne frodige grønne øya. Det er et stykke til sentrum. Det er ganske fortryllende her. Hestene, den frodige åpne sletta, med åsene i bakgrunnen. Var det her Astrid Lindgren skrev sine bøker?
Vi blir enige om at jeg antagelig flytter ut i morgen. På natten kryr det av maur, jeg må flytte til det andre rommet. En sprekk i gulvet er oppdaget, og de beveger seg taktfast mot et havarert insekt, langt, langt under senga.
2 comments:
Vi er sett det du har skrevet, saa spen nende.jeg haaper at du faar det fint.
Vi i Chile har tenkt veldig mye paa deg.
Vi henter deg naar du kommer tilbake til chile.
Hisen fra Ivan Medel, Fredrik,Dago og Paty
Takk, dere er snille. Jeg skal samle litt informasjon, slik at du og din familie har noen holdepunkter når dere kommer hit. Det er helt fantastisk her. Jeg bor nå på et veldig fint motell. Det ligger i hovedgata, og er billig også. Der betaler jeg 15 000 pesos. Jeg koser meg her. Det er så mange hester, som løper fritt over alt.
Post a Comment