jeg blir 40 år om 15 minutter

Jeg blir førti snart. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg skal snart ut på badet og barbere meg, slik at det går hurtigere i morgen. På vei til jobben som jeg trives i. Det er veldig ok og lærerikt for meg å jobbe som lærer for folk fra så mange forskjellige land. Jeg håper at mange av de som er elever på Skullerud finner seg en ok, stabil jobb, greit betalt. At de får en arbeidskontrakt som sikrer deres rettingheter som arbeidstakere. På Skullerud har vi mange elever som har lite utdanning fra hjemlandet sitt, kanskje kun litt grunnskole, og skal bygge seg et liv i bydel Østensjø og omkringliggende steder.
I blant blir jeg overveldet over den vennlighet jeg blir møtt med av elever som går på de forskjellige språkkursene. Jeg legger ved noen synspunkter jeg skrev ned på den bransjen jeg befinner meg i. Jeg sendte den til Dagsavisen, men de satte det ikke på trykk. Det var bra det, jeg vil heller diskutere og legge disse betraktningene ut på våre interne diskusjonssider på jobben. De trenger brytning med kollegaer som jobber i feltet. Jeg begynner å bli ganske glad i Oslo VO Skullerud. Det er noe i de gyldene ordene om å jobbe innenfra.

Språkopplæring og kvalitet

Av lærer ved Oslo Voksenopplæring Gordon Ivan Johnsen

E-mail: ivan.johnsen@skullerud.vo.oslo.no

En institusjon vil for brukerne og ansatte være et lite speilbilde på hele samfunnet i den forstand at de mønstre som preger storsamfunnet også virker i institusjonen. Institusjoner bærer et stort ansvar i å oppdage disse mønstre, reflektere over dem, og eventuelt utfordre og søke å skape forandring. Kanskje vi kan si at institusjonen bærer et større ansvar enn hele samfunnet i kraft av å være mindre og mer kontrollerbart enn storsamfunnet. Dette legger et ansvar på skoler som driver språkopplæring for voksne flyktninger og innvandrere.

I de siste ukene har det i Dagsavisen vært en del skriverier om språkopplæringens kvalitet i Oslo. Blant annet har to viktige problemstillinger vært diskutert. Den ene går på selve kvaliteten på norsk­undervisningen. En stor prosentandel av de som tar Norskprøve 2 og 3, består ikke eksamen. Et strengere krav om spesialutdannede lærer har vært etterlyst og forklart som en av årsakene til at man ikke lærer så mye på norskkurs. Et annet problem belyst i media er at innvandrere som ønsker grunnutdanning ikke får plass. Dette på tross av at mange har lovfestet rett til slik udanning.

Det som ikke har vært belyst i media kretser rundt begge nevnte problemer, nemlig ute­stengningen fra skole og arbeidsliv hvor norske er. Voksenopplæringen har en stor utfordring som institusjon i å utfordre og arbeide for at vi bør se språkopplæring og det å bli kjent med den norske kulturen som en kollektiv oppgave, hvor de fremste formidlere av språket finnes blant ”vanlige” norske, både arbeidstakere og norske elever ved forskjellige skoler. Det tragiske for mange som kommer til Norge kan bli at man segregeres bort fra språket av den grunn at de selv ikke kan nok norsk.

Gi innvandrere tilgang til de skoler norske går på.

Derfor bør debatten dreies ett hakk videre. Vi må jobbe for at de som ønsker videregående skole, bør få opptak i vanlige videregående klasser. Ved å gi elevene i en slik klasse rollen som aktive deltakere i integrerings- og språkopplærings­prosessen, vil disse kunne forklare og bistå nye landsmenn. Problemet med å gå for lenge på språkopplæringskurs er at man får for lite kontakt med norsk språk. Forsker Perly Folstad Norberg tar blant annet i Dagsavisen opp norske myndigheters fokus på antall kurstimer. Nettopp ved at norskkurs til dels også har virket som tiltak bestilt av sosialkontorer og arbeidskontor kan de lett bli for lange og passiviserende. Ved kortere kurs som har klare mål og tidsavgrensning, vil kvaliteten på kursene også kunne bli bedre.

Ved søknader både på jobber og på det å komme inn på voksenopplæringens videregående kurs møtes altfor mange med det svar at de ikke behersker språket godt nok. Vi ser nå at dette er en argumentasjon som dels biter seg selv i halen, sett at vi mener at språk er noe som også tilegnes gjennom tid og ved inkludering.

Da jeg studerte norsk som andrespråk, slo det meg i hvor liten grad forskere og lærere ved Universitetet i Oslo som utvikler språklærerprogrammer, tok opp den viktige sammenhengen mellom inkludering i arbeidsliv, på tross av ikke fullt utviklede norskkunnskaper, og at språk læres gjennom å treffe ”oss”, ikke ved segregering, som spesialisering av arbeidsfeltet språkopplæring kan føre til.

Sosialkontorenes trekk i grunnstønaden hvis man har jobber, skaper fattigdom.

Slik savnes en diskusjon i Voksenopplæringen, i avisene og ved Universitetet som utfordrer utestegningen av flyktninger og innvandrere fra det norske samfunnet. Alt for mange har sittet fast i et liv med lave sosialhjelpssatser, uten at sosionomene har fått politikere til å forstå at i stede for å kutte i satsene ved ekstraarbeid, burde folk få ett år på å bygge seg opp økonomisk, med beskjed om at ekstrainntekt ved siden av minimumssatsene verdsettes, og skaper ikke trekk. Dette burde selvfølgelig gjelde norske som utlendinger.

En modell som altså bør diskuteres mer er at de unge som ønsker videregående skoler slippes etter innføringskurs inn i vanlige videregående klasser, fulgt opp av en lærer fra Voksenopplæringen. Elevene i denne klassen får tildelt rolle og status fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) som aktive integreringsarbeidere.

For den store gruppen som ønsker jobb, bør vi utfordre holdninger om at folk som snakker gebrokkent ikke skal få ok jobber i vårt samfunn. Kurssentre kan i større grad tilby arbeidsgivere støtte slik at de tør ansette folk, og gi kurs på kvelden, som er tilpasset en situasjon som tillater at de står i en vanlig betalt jobb.

Dagens Knut Olsen

Gode gamle Odvar Nordli gav et tydelig bilde på hva fattigdomsbekjempelsen bør handle om for blant andre Bjarne Håkon Hansen, Kåre willoch, Siv Jensen m.fl. i debattprogrammet i kveld. Han sier at det er galt at uføretrygdede har så lave satser. Også de som er langvarig på soisialhjelp har et veldig stress med penger.
Nordli pekte på noe interessant, som også kan spille en rolle i min bransje, nemlig at det er et brudd på sosialhjelpsloven å true med å fjerne pengene til forskjellige klienter hvis de ikke gjør som aetat, sosialkontor, eller en bydelskontakt sier. Jeg mener at det er på tide at folk som får sosialhjelp over en lengre periode, altså som er neppå økonomisk, bør kunne få tjene det de vil ved siden av sosialhjelpa over en periode på ett år. La folk bygge seg opp økonomisk. Altså både at man kan spe på grunnstønaden med et par ekstrajobber, uten at sosionomen på sosialkontoret sporenstreks må få inn lønnslipper og videre iler bort til sekretæren som klipper bort tilsvarende beløp som inntjent fra sosialpengene, slik at det ikke var særlig verdt å ta den ekstrajobben.

Desverre sliter vi med en moralisme i Norge som hidrer oss i å se penger somden godaste hjelper både i psykiatri, medisin og også som "bensin" for folk som vil drives opp fra de glatte, sleipe veggene i bunn av den bøtta som består av så mange lag, og som samler oss til et land.

Eller kanskje det er rett og slett manglende evne til å se at helse og sosialarbeid i høyeste grad er politikk, altså tett sammenvevd med den fordelignen av penger som er valgt. Dette peker gode gamle Odvar Nordli på.
For folk som etterhvert vil jobbe, men som har for lite kapital og som går på sosialpenger, skal sosialkontoret ikke røre de pengene som tjenes på toppen av sosialstøtta i ett år. Riktignok skjønte jeg på debatten i dag at det skjer nye og bedre ting på sosialhjelpsfronten, så kanskje jeg heller burde feie for egen dør. Jeg tok jo også en prat med Bjarne Håkon på Smedstad bensinstasjon i går kveld, jeg på vei hjem fra Motebello, han lyttet til forslaget om å få tjene fritt ved siden av sosialhjelpen.
Introduksjonsordningsprogrammet som jeg jobber i lager masse stress for flyktnignene med at de mister penger om de ikke følger tidsoppsettet som bydelen krever. Jeg er også skeptisk til at så få av introduksjonsdeltakerne utplasseres i praksis på arbeidsplasser hver de trenger folk, og kan betale ordentelig siden. Derfor skrev jeg om dette til Dagsavisen, men etter å ha fått et automatsvar om at kanskje- kanskje ikke, og det nå har gått noen uker, tenker jeg at jeg heller skal legge den ut på Oslo VOs sider til intern diskusjon.