Hjem fra La Napoule til gamlelandet

I dag er det fredag 18. september og jeg drar hjem. Jeg har blitt verneombud på Skullerud, og det er en del ting vi må videreutvikle der. Jeg skal fortsette med en ny klasse.

Det har stort sett vært supert vær, med det regnet voldsomt en kveld. Begge bildene er tatt fra verandaen til Karis leilighet.
Jeg har svømt mye, men jeg har også fått meg et par turer til Nice og Cannes. Jeg er ganske flink til å få kontakt med de innfødte her, og har lært litt fransk. Blant annet ble jeg kjent med Danny, en 55 år gammel fransklærer. Hun var hyggelig og viste meg Antibe. Hun vil gjerne gi norske franskkurs om man er på disse trankter. Da kan jeg videreformidle hennes telefonnummer.
Jeg er jo av den oppfattnig at innen språkinnlæringsteori har kontakten med de innfødte vært underkommunsert, og spesialiseringen og med den ofte segregering, vært lagt for mye vekt på. Jeg mener at samarbeidet med bedrifter også burde ligge til skolene å gjøre fristende.


Klart man skal være proff når man underviser utlendiger norsk, men noen av de viktigste grepene er strukturelle. Det er ikke riktig og etter intensjonen at mange elever som er på introduksjonsprogram for flyktninger ikke får skikkelig praksisplasser. De følger strukturen 3- dagers kurs på Skullerud, og de skal ha to dager praksis, noe de ofte ikke får. Oslo kommune har Norskprøver som mål for opplæringen, men øverste nivå, Norskprøve 3 er vanskelig for elever som har liten skolebakgrunn. De blir gående for lenge på vanlig norskkurs. Flere bør starte i yrkesrettede kurs raskt. Den gruppa som skal ta videregående skole eller høyere utdanning, trenger lærere som jobber innen det paradigmet. Det er en god del HMS-relaterte saker for både ansatte og deltakere på kurs som kommer seilende inn sammen med vinteren. Jeg håper at jeg kan videreformidle noen av disse.
de beste hilsner fra ivan

Hilsen fra La Napoule i Frankrike

Jeg har litt ferie å ta igjen. Jeg er i landsbyen la Napoule, leier leilighet av Kari, moren til Kjetil, han er en kamerat av meg.
Det er nydelig her, veldig varmt og fint å bade. Noen fine små strender, rosèvin i glasset og spist noen kjempereker til middag. Veit at det er en streng der inne som skal ut, men fikk ikke helt teken på å rense de. Valgte more off, than less off, i avskrellingsprosessen. Nå lurer jeg meg unna litt tunge nettleksjoner i nordisk, inspirert etter av en av mine mange lufteturer ut på verandaen.

I dag var jeg på stranda, har rukket å bli litt solbrent. Deilig å svømme, men vannet er kjølig nå et par dager, for så og bli varmere igjen. Det har med strøm og bølger å gjøre. Men du ligger på stranda pakket inn i varme, klar blå himmel og bølgesus iblandet stort sett franske stemmer.

På kveldene leser jeg altså en bit av første delen nordisk nettstudie. Språkets struktur og mønstre. Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å ta av det, men behovet er der...

Ute er en stor veranda og utsikt ut over grønne topper av bladtrær, en liten elv som finner veien ned mot havet, en grønn park. Lys fra suksess der borte i Cannes eller er det Nice? Fyrverkeri!


Det slår meg til stadighet hvor suksessfulle vi mennesker er. Med suksessen følger spesialiseringer og industrier. Disse løper igjen løpsk i sine egne baner hvor ting som en gang var avslappet vitenskap, nyskjerrig og spirende grundervirksomhet, eventyrlyst, en ide, vokser seg så til noe eget, sterkt, som nå ser seg selv og oss med andre øyne, et nytt blikk. Men er det vitenskapens blikk nå?

Jeg vet? at noe av miljøbekymringene og domedagspofetiene også har vost seg stor av håpløsheten av en urettferdig verden, frustrasjonen over rikdommen som allikevel segregeres inn i de tusen bransjer...
Slik ser vi paralelt, med den deilige suksessen, noe utrygt, stygt. Noe annet...

Det slo meg da jeg gikk nede ved valgbodene, til og med fikk jeg noen ord med Jonas, at alle representaner der nede sa: miljø, miljø! Men det lå noe bløtt og lite handlekraftig ordene der nede.
Er det for stort å snakke om lik fordeling av penger fra naturens ressurser?

Blir det kun miljøvern snakk, uten at det kobles opp mot det faktum at mange folk falktisk ikke har fått særlig ut av det naturen borger for, er det ikke bra.

Ivan og jeg hørte Eva Jolie fortelle om hvordan råvareressursene suges ut av landene, selskaper som kjøper seg sitt private lille driftsområde, og suger ut, for så og være registrert i et skatteparadis. Hun var flink Eva Jolie.
Kall det demokrati, kall det rettferdighet eller kall det kommunisme, men etter eller annet må komme etter de tusen industriers dage...

Et dikt og en tanke:

Min frykt for umenneskeligheten
gjør meg selv umenneskelig, eller noe sånt, huff, hvor ble det av gamle gode ivan?

Trengs alle steiner være på plass?Slik som de lærde sier.
Eller kan grunnmuren være råtten og skral?
Så lenge byggets videre plan er åpen og frisk.
Kanskje frykter vi nettopp det, at det uoppnåelige, umulige, utenkelige skal skje?
Fordi det betyr, at vi er mennersker og ikke dyr...

Hilsner fra grønne la Napoule
ivan