Vina Del mar strandlinje og Las Salinas strand

fredag 29. Tur i Vina Del Mar- rikmannstrok og gamlestranda

Fredag her i Con Con- jordskjelv og veining

Ofte er det slik at tingene ikke kun fortoner seg svart- hvitt etter at man har tatt sakene nermere i ettersyn. Slik er det jo ogsa med Chile, nyansene begynner a prege kartet. Etter a ha spist frokost hos Ivans mor, blitt veiet, sa har vi tatt lange byturer bade til Val Paraiso, og i dag til Vina Del mar. Det er langt varmere enn jeg trodde de forste dagene. Vina Del Mars hus og blokker vender nedover mot havet. Vi gikk i dag gjennom deler av byen, sakte og i sikksakk nedover mot havet.
Ivan foreslo at vi gikk gjennom rikmansstrokene, der nydelige gamle steinhus er bygget pa 1800 tallet. Sinte bikkjer, ved siden av sammekveilede hageslanger, ligger murrende inne i gronne hager med rosa, slanke blomster. Et par huseiere har koblet opp elektrisk gjerde som skal gi strom til den som prover seg. Nar man sa senere beveger seg ned mot strada, treffer vi folk som vasker bilruter pa rodt, og er kreative pa andre mater, na tegnes et bilde at et land hvor et er stor forskjell pa rik og fattig. Ivan forteller at Chile er et hardt samfunn for mange, bade midelklasse og de som er fattige.
Folk er hyggelige her, og etterhvert er vi pa en strand. Hvit sand, og jeg tenker hvor feil jeg tok i gar med mitt vinterlige snakk. Sola steiker, og unge menn fra Santiago hopper pa en trampoline, roper til oss. Menn som jobber pa et av de mange byggeprosjektene her. Vi gjor oss sma. Vi vil vare i fred. Er redd for vare digitale kamerar og lommeboker. I en av dem ligger en flybillett til Paaskeoya. De kommer bort, vil ha fyr. Hilser, et par drikker noen ol. Sterke, slanke menn, noen med arr, en av dem mangler noen tenner i overmunnen. De gar, og vi er alene pa stranda.
Ivan forteller at han har lekt og badet pa denne stranden som gutt. Det er en liten strand som folger den samme halvsirkelinjen som hele denne kjempebukten har.Vi svommer litt i det kalde vannet. Sola er sa varm i dag, at man raskt far varmen i gjen. Jeg har tatt mange bilder, og skal forsoke a legge ut et par etter hvert.
En av kveldene vi satt i Ivans mors leiligenhet, begynte lampen a veive fram og tilbake. Det var et jordskjelv. Dago viste meg i dag skilt med anvisning med riktig loperetning ved Sunami.

Chileturen 2007

raport fra Vina Del Mar
Sommern er over, og hosten har meldt seg her i midt Chile. Fortsatt ligger en og annen pa stranda, men de raske stiletthelskrittene og de igjenknappede strikkegenserne, snufset du horer i det folk farer forbi, far meg til a tenke to ganger for jeg eventuelt tar en rask dukkert i dag. Fredrik derimot har snakket om stranda siden han vakna.
Gatene er fulle av keramikkkrukker med fargefulle blomster, knyttet fast i stammene pa slanke palmer. Jeg har hvit og fin bukse pa meg i dag lant av Ivan, da jeg star alldeles ribbet for rekvisitter. De siste ryktene om bagasjen gar pa at min koffert sist er sett i Sao Palo i Brasil. Ivan og Fredrik har fatt sine. Litt bittert a ikke kunne soke ned i kofferten nar tingene virkelig royner pa, men pytt pytt.
Beklager for at det er noen rare skrivefeil utover de vanglige, men det mangler noen bokstaver pa tastaturet. Maten er ok, i gar var vi a spiste pa en restaurant en fetter til ivan driver. Stor tykk mann. Fiskesuppa veldig god. Og det er billig og spise ute.
Det er hyggelig hos moren til Ivan. Det er en liten leilighet, sa vi bor tre karer pa et lite soverom, sa det er litt camping stemning. Storeboror Pato, ma sove pa sofaen. Han har en sonn i Norge, som jeg kjenner litt fra for. Pato har bodd i Norge for, og jobbet i endresektoren. Broren Georges som driver videosjappe pa gata utenfor, hadde laget en deilig Chilensk oksestek den dagen vi kom. Tvillingsosteren til Ivan bor et annet sted, men kom sa vidt innom en kveld. Hyggelig a treffe hele familen.
Du kommer ikke langt med englishi her. Spansken min er heller darlig, sa det krever aktivt kroppssprak. Ivan kommer altsa fra en stor famile. De er fem sosken. Pa lordag blir broren hans, Dago, 50 ar og det blir en fest med 70 inviterte. Kona er maler. De bor i et landlig omrade utenfor Val Paraiso. Na er jeg i Vina Del Mare, skal ta en tur ned pa stranda, og mote Fredrik og Ivan.
De varmeste hilsner fra Chilie, ivanissimo

The timnes they are A_Changing

Mitt poeng er at det er noen veldig spennende ved at flere stemmer har mulighet til å nå ut til andre stemmer. At å skrive og dele sine tanker på nettet gir en ny mulighet for folk, som ikke gjennom mange år har lært skrivekunsten, men nettopp lærer den på en interaktiv og i et diskuterende vis. Vårt forhold til skrift blir slik noe mindre alvorlig, og muligens noe mer lekent.

På det settet er nettet mer levende og mindre stringent enn en bok, som ikke i samme grad åpner for to forfattere, nemlig både leser og skribent. Jeg tror nok at du undervurderer mange menneskers evne til å skrive om ting, på en måte man forstår. Slik sett byr mange debattsteder på en mulighet til å få en bredere og mer nyansert framstilling av saker og ting. Vi kan også oppleve noe annet, nemlig at du får flere iakttakelser av vårt samfunn sett utenfra, noe nettopp mye stor kunst også makter å gjøre.

Der ligger også mange av de potensielle konfliktlinjene. Slike utenfra iakttakelser vil medbringe kritikk og konflikt. Helt kart utfordrer en fri ytring og et kritisk blikk oss smertelig hvis vi også er nødt til å kritisere våre venner.

Det blir vanskelig hvis vi er knyttet til disse gjennom et bånd som er skapt i et vakum, eller noe lukket rom. Et monarkisk rom. Det er alltid lett at det blir litt slik i en liten by. Derfor er fri konkurranse viktig, noe kommunikasjonsteknologi åpner for. Det er opplagt at vi i Norge vil få mange konflikter som vil gå på ytringsfrihet og sensur.

Noen folk sier at det er litt slik i Oslo, at enten er du innafor eller utafor. Et land med monarki kan legitimere en slags lukkethet i forhold til inkludering av tekst, nye taker eller bekjentskaper, ved at det ligger en aksept for at posisjoner arves, at det så og si ikke er helt rene linjer. Det er klart at det skal være lov å skille mellom offentlig og privat. Det er klart at teknologien utfordrer disse grensene og det er en spennende debatt. Jeg mener allikevel at det ligger noe åpnende og fritt ved at vi kan nå hverandre, at tilgjengeligheten øker.

Tenk deg et sekund at vi alle var i et åpent stort rom. Skulle ikke alle da få ordet, noe nettet jo åpner for, i langt større grad en tynn og strengt redaktørstyrt avis, eller skulle bare noen få snakke? Noe av det skremmende ligger nettopp i tilgjengeligheten, altså at vi i langt større grad kan kommunisere på tvers av institusjonaliserte kommunikasjonslinjer. Frykten for andre mennesker, og hva de vil en, vil også kunne bygges ned ved et åpnere samfunn.

teknologi og maktstrukturer

Mulighetene for å nå fram har fått meg til å tenke, tenke en del.

Det har kanskje betydd mest for folk som ikke er tidlelt plass i tradisjonelle media, eller blitt fratatt denne, at mulighetene for kommunikasjon forbedres med nettet og mobiltelefoner. Dette er blitt lite nevnt i forbindelse med klager folk har over ufrivillig å bli nådd med disse mediene (se referat nedenfor fra justisdepartementet etikk- konferanse) Som formidler av virkeligheten i kraft av fagkompetanse, står man i fare for å lukke og ikke åpne samfunnet ved å ønske straffeforfølgning av personer som hendvender seg til dem. Henvender seg til dem slik de henvender seg til oss ved at en redaktør har gitt de oppgaven omå berette sin forståelse og beskrivelse av hva som skjer.
"Jeg forbeholder meg retten til å se deg slik jeg selv ønsker". "Jeg forbeholder meg retten til selv å bestemme om jeg vil forholde meg til det du sier". Denne holdingen står i en umoderne kontrast til moderne kommunikasjonsteknologi. Hvis folk i vårt samfunn som er i posisjon, har denne holdningen er det leit og treigt, hvis de er ok folk. Slik et monarki kun er et leit og teit system med en snill konge. Er det ublide folk med med denne gammeldagse privilegeholdningen, ja da er tenkemåten like udatert som en gammel, slem konge på tronen.
Brutalt er det at vi kan nåes, skrives om på nett, mail og sms, men alternativet mener jeg er verre. Savner ydemykhet i forhold til ytringsfriheten, den er ekstra viktig for oss når ting er vanskelig. Det er fristende å kun se mot axes of evil når man snakker om ytringsfrihet. Men teknologien utfordrer virkelig vårt syn på kommunikasjon. Eller hva?