ørret, kvinner og meg

Takk Sigurd for hyggelig oppmuntring om å finne meg en kvinne. Jo, det savner jeg virkelig. Får vel lage meg en fin profil som jeg kan legge ut på match. Liker ikke så godt at man må betale for match, men det finnes kanskje noen gratise nettsteder der ute også.
Da kan jeg for eksempel legge ut tøffe bilder fra fisketurer og i andre settinger hvor jeg er som fisken i vannet. Som på turen til Bjoneroa forrige helg. Jeg er en villmarkens sønn.

Drømmer om en tur til Karasjokk hvor min kusine bor og jobber i Sametinget. Der er elva full av laks. Når jeg bodde på Nes i Ådal hvor mine foreldre var distriksleger, levde nærmest Bent Ove og jeg i elva. Vi fiska mye med mark og dupp, men bånnmeita også en del. Det var utrolig spennede å sveive opp fra dypet. Noe tungt og seigt som kom opp fra kalde Sperillen. Stanga som bøyer seg, etter hvert nappende rett ned mot vannflaten med flytende bjerkeblader og nåler litt dypere ned. Så se den fregnete fisken og den svartgråe bjerkegreina som den har surret sena inn i. Mot slutten av ungdomsåra med en dampende regnfuktig sneip i kjeften. Når du bånnmeiter hender det nemlig at ørreten svømmer videre ned langs bunnen, vikler seg fast i en grein som er med på å lage ekstra spenning.
Der ute nøt vi naturen. Vi var også på sett og vis egne herrer. Inne på land var en del ting vanskeligere. Vakke alltid så lett å lykkes i hornmusikken eller på fotballaget. det jeg savna mest tror jeg, var å bli inkludert og være en del av Nesgutta. Det å trene seg i å lykkes, men også våge å feile blant menneskene, har jeg nok mang en gang lurt meg unna. Slik sett så er jakten på ørret herved redefinert til jakten på en kvinne.