Av medlemnovember
Forfatter Dag Solstad har skrevet i samtiden om vår tid.
Ytringsfrihetens vilkår er blitt forandret med internett. Derfor kunne også et lite tidskrift nå fram til så mange mennesker som brydde seg om publiseringen av muhammadtegningene. Hva finnes det egentlig i denne kraften? Dag Solstad kritiserer en dum og selvgod vestlig holdning til ytringsfrihet, og som i mangel av noe annet brukes til å herje med andre folk. Dette lar jeg her ligge, men jeg ønsker å ta tak i det jeg oppfatter som en del av den grunnmuren hans mediasyn hviler på.
At folks aktivitet på nettet har kraft viser seg i disse dager gjennom å kunne få betydelig påvirkning ikke bare i Dag Solstads liv, men også for mange av Midt-Østens folk, folk som i dag får lite av de oljeinntektene som hentes ut av deres land. Fra lørdagsradio en helg i sommer hørte jeg USA korespondenten si at ungdommer og førstegangsvelgere mobiliserer for politisk bevissthet og for stemmegivning i det kommende valget. Noe korrespondenten mener kan slå positivt ut for et maktskifte i USA. Bloggerne vil kunne komme til å forandre USA, sier hun. Dette viser med all tydelighet at bred tilgang til å kunne ytre seg er viktig.
Jeg har også nylig hørt norske ungdommer fortelle i et program på NRK 2, hvordan de bruker
nettsiden ”SI Det” til å diskutere ting de synes er viktig.
NRK 2 viste også forleden et meget interessant program fra Egypt hvor folk brukte data og annen moderne teknologi i kampen for at flere partier kan stemmes på ved valg.
Dag Solstad sier i siste utgave av Samtiden sier at ytringsfriheten ikke må vernes i fredstid. Hvorfor sier han ikke isteden at ytringsfriheten bør pleies og dyrkes?
Dag Solstad skriver blant annet i siste nummer av Samtiden om hvordan ytringsfrihet som hellig ide undergraver det kritiske blikk på hva som ytres, og at ideen om det hellige fri ord, skygger for den kritiske silingsevnen som en smalere, mer kritiskstyrt, profesjonalisert, slik jeg forstår ham, offentlighet borger for.
Hans (deres) bibliotek blir stående i artikkelen som motvekten. Dette kjølige rommet hvor han kan trekke seg tilbake til sin (deres) valgte litteratur. Bøker som også har vokst fram i tider hvor makten selv har trukket strenge linjer for hva som egner seg å dele med folket. Dette skillet mellom forbudt og lovlig tekst har i historien også kunnet virke som en trigger og en grensedragning og kan ha fremdrevet gode tekster, nettopp ved at disse har hatt sin nødvendighet, og gjennom sin litterære legitimitet har kunnet finne veien til Solsdads (deres) og andres hyller, på tross av mer eller mindre mislykkete forsøk på å få disse utgivelsene stoppet.
Slik føler Solstad seg trygg på at i vår del av verden trues ikke disse nødvendige utgivelsene av forsøk på å få de stoppet, men heller av motvekten, nemlig den store flyten av dårlig journalistikk. Denne drevet av profitt jag. Rissende penner som lager ubetydeligheter og krenkelser av folk, om til en litterær lett fordøyelig junk. Mikrofon og kamera presses inn i kjendisers brylluper, og slik tråkker på det vi alle ønsker å kunne beholde som vårt.
Solstad peker på mye ved vår medietid som ikke er særlig kritisk i dag, en medietid i hans øyne som neppe kan sies å bringe oss videre verken som lesere i (våre) bibliotek, eller som gir oss ytringer som vi igjen kan fylle bordet med en sommernatt. Hele denne suppen av sladder blir stående som en temmelig dum tåke.
La oss se den i forhold til våre amerikanske førstegangsvelgeres forfattervirksomhet. Eller for å være litt patriotisk, våre ungdommer som forteller om sine ytringer på nettstedet ”Si Det”.
Nå kan jeg utfordre Solstad!
Er det slik at det er bredden på tilgangen til ytringer som truer hans (deres) bibliotek? Der inne hvor han kan puste fritt, slik han åpent forteller det i Samtiden?
Hvordan skapes i så fall en motkraft til det billige som selges alt for godt?
Som folks penger gir rom for i form av antall SE og Hør kjøp, og som skaper mulighet for at (de) kan fortsette med dårlig journalistikk.
Er det også slik at folkebredden, bunnlinja, har mulighet til å være del av motvekten til dumskapen? At selve åpenheten ytringsmuligheten gir, må oppevalueres av Dag Solstad? At han må åpne for likeverdige møter mellom, ja skal vi kalle det mester og elev?
Det kan bli motvekten til det som i stor grad skapes av medier som ønsker å gjøre profitt på folks ublue kåthet på kjendiser, og på folks lette aksept av rask og overflatisk journalistikk. Er egentlig biblioteket ditt (deres) så privat, eller kan du flytte det ut?
Solstad peker på en idolisering av ytringsfriheten, og at denne altså truer kvalitet, han skriver i Samtiden: ”…ytringsfriheten tyter gjennom veggene, fra avisene på dørmatta og gjennom røret fra TV-apparatet til min leilighet. Det er i hvert fall et faktum at den ene (den hellige ytringsfrihet) truer med å slå den andre (biblioteket) i hjel”.
Våre kunstnere og forfattere har i de siste årene fått en del medforfattere. Noen driver en ganske ensom ørkenvandring på sin egen blogg med sporadiske besøk av bestemor og et par kompiser, mens andre deltar aktivt som unge amerikanere i dag. I stedet for Solstads dystre spådom om hundrer av år i en tidsalder preget av fordummende skriverier ute i offentligheten, kan selve offentligheten gjøres konkurransedyktig ved at statusen til trykkplasser på nettet, og folkemøter, heves nettopp ved at folk som er autoriserte deltar på lik linje i vårt felles bibliotek, som moderniteten også legger til rette for. Frigjør tekst, kunst og politikk fra kjapp økonomisk publiseringsprofitt.
Ved at dyktige folk deltar i nettdiskusjoner og deler sine betraktninger bredt, vil kanskje folks hunger etter også å se kjendiser i brudestasen avta noe. Det vil skape en konkurranse til det overfladiske, og dårlige som får noen og en hver til å skjemmes her ute.
Vil det at flere som han deltar i, og dyrker fellestrykkeplassen, åpne for at mange etter hvert tør ta av seg nicet på nettet og kjenne virkelig på at de også er en person både med rett til å ytre seg med fullt navn om de ønsker, og at det de sier smelter inn i, og blir del av, ikke en forsøplet virkelighet som Solstad mistrives i, men i selveste Solstads (vårt) bibliotek?
Er ikke en av vår tids styrke at vanlige folk kan og vet en masse, og har sterk forbrukermakt i form at full lommebok, men kanskje mangel på ytringsplasser som er respektert av kloke folk som Solstad?
No comments:
Post a Comment