jeg var på diskrimineringsseminar

Hei, igjen!

Nå er jeg igang med jobben som hovedverneombud. Jeg samarbeider med fire andre avdelingsverneombud.
Skolen, også med sin avd. på Holmlia, er en stor skole med 1000 elever og 110 ansatte.

Vi har altså norskavdelinger, avd. for hørselshemmede, spesialavdelinger for blant annet folk som har hatt slag, folk som har psykiske lidelser, og folk som har psykisk utviklingshemming. STO- avdelinger kalles det.

I helgen var et par elever fra Skullerud og jeg på Holocaustsenteret. Alexa, søstra mi, jobber jo der og hun inviterte oss til et seminar.

Temaet var blant annet å finne ut av om det finnes et felles kampgrunnlag/samlingspunkt mellom alle særforbundene som jobber mot diskriminering.

Tilstede var blant annet organisasjoner som representerer funksjonshemmede, representant fra psykisk funksjonshemming, Stopp diskrimineringen, Ronald Craig som jobber i likestillings-og diskrimineringsombudet, Dag Øystein Ensjø som er leder av menneskerettsalliansen, antirassistisk senter var der, m.fl.
Noen holdt innlegg før lunsj, noen satt i salen og noen var representert etter lunsj ved et panelbord.

Det var interessant med innlegg fra blant annet Monica Wegling, medieforsker Elisabeth Eide ved kulturell kompleksitet, historiker Haave om steriliseringspolitikk og omsorgspolitikk, Espen Ester Pirelli Benestad som jo er opptatt av individets opprør og rett til å være seg selv.

Wegling ironiserte over hvordan alle foreninger som jobber mot diskriminering også er fanget inn av en intern konkurranse om både økonomiske midler og om sympati for sin sak.

Vi fikk høre funksjonshemmedes sinne over stengsler i forhold til blat annet jobb og fritid.

Etter å ha bearbeidet alle inntrykkene etter seminaret, og hørt Alexas fine oppsummering, med blant annet oppfordring til samarbeid, men også til å holde fokus på viktige saker, så tenker jeg at det ligger en spennede utfordring i å tenke nettopp mer på det seminaret ønsket oss å reflektere over.

Er det grunnlag for felles kamp mot diskriminering?

Svaret er ja! Jo mer mangfoldig et samfunn blir, jo mer offentlige kreves det også at vi blir.
I den forstand at det er først når mangfoldet (folk i alle våre variasjoner og snålheter) trives, og er synlig for eksempel i jobb og fritid i vårt samfunn,
at mangfoldet er et mangfold.

Slik sett er regjeringas innsats for de fattigste i Norge laber. Hva er felles for mange av disse folka, jo de går langvarig på sosialhjelp. De møter NAVs krav om moralsk skjerping. Men hvis f.eks. man ønsker å gå på dagsen å fiske etter en kortvarig jobb, på chipsfabrikk eller noe, man kan klare det selv om man for eksempel bruker heroin, eller ikke får eller kan stå i en fast jobb, ja så trekkes penga fra den ørlille sosialhjelpen. Takk og amen!

Allikevel og tilbake til seminaret, med mer synlig mangfold, forståelsen og kamp for samme rom:
Mon tro om ikke dette også skaper, sakte, men sikkert den tryggheten som gjør at diskriminering og mobbing etter hvert byttes ut med en forståelse av hvem vi vi er.

Hilsen Hovedverneombudet