strukturer

De nødvendige forandringer.

Når det for noen dager siden ble rullet opp nyheten om at danske statsborgere angivelig driver med terror, er dette interessant for oss i Norge å ta tak i. Lenge har vi i Oslo hatt en strukturell segregeringspolitikk. Jeg vil nevne aviser, skoler og yrkesliv, som konkrete områder hvor fra denne politikken suger næring.

Aviser omtaler konsekvent mennesker med en annen hudfarge enn hvit, som innvandrere og ikke som nordmenn. Dette sementerer og implementerer en holdning hos oss som godtar hudfarge som rangering. Jeg skal forklare hvorfor. Under pressedekning av kriminalitet presenteres mulige gjerningsmenn med annen hudfarge som innvandrere. Dette flytter fokus fra oss som samfunn som løser av kriminalitetens årsaker, ut til noe ukjent og farlig. Det frikjenner oss som samfunn. Slik blir altså de påståtte terroristene i Danmark identifisert som utlendinger, og ikke som Dansker. Skulle danske strukturelle årsaker kunne være påvirkelige faktorer for å hindre terror generelt, er det farlig at fokuset, som skulle stå på dansk jord, flyttes ut til frykt for noe der ute. Ved at journalister nå begynner, enten det har skjedd en mann en urett, han har gjort noe bra eller om han har gjort galt, å kalle han oss, blir han oss. Nå skriver de konsekvent utlending, eller den ikke etnisk norske mannen. Dette er rasistisk fordi allment samfunnsliv, og samfunnets utfordringer, vinkles journalistisk ut i fra folks hudfarge.

Skoler og språkopplæring for innvandrere er strukturelt med på å isolere innvandrere ved å plasser dem i egne store språksentre, segregert fra oss som kan språket så godt. Altså er utdanningspolitikken rasistisk. Denne isolasjonen, gjennom at nye folk stort sett blir værende utenfor de utdanningsinstitusjoner hvor andre norske går, fører til at mange unge folk fra andre land, treffer kun andre i samme situasjon. Språk læres nemlig i kontakt med de innfødte. Dette fører oss fram til neste stopp, arbeidet.

På arbeidsplassene må det åpnes for at de som er nye her, og ikke kan så mye norsk, allikevel får lov til å bli økonomisk integrert. Språket må rett og slett deles av oss med dem, slik gis norske vanlige arbeidstakere en viktig pedagogisk jobb. Vi kan ikke ha det slik lengre at Oslo har så store økonomiske forskjeller, som segregering fra arbeidslivet fører til. Å bli sendt til stadig nye tiltak med lav lønn, gir riktignok lave arbeidsledighetsstatistikker, men gjør at mange kompetente folk ikke får brukt seg selv. Dette betyr at det må skrives tekst som dytter mot og fjerner segregeringsmønstret i Norge.

Lærer Gordon Ivan Johnsen

Ved Skullerud Voksenopplæring